2 Darius besluttet å sette ett hundre og tjue satraper over riket. De skulle bo omkring i hele riket.
3 Over dem satte han tre riksråder, og Daniel var en av dem. For dem skulle satrapene gjøre regnskap, så kongen ikke skulle lide noe tap.
4 Daniel utmerket seg fremfor riksrådene og satrapene, fordi det var en høy ånd i ham. Derfor tenkte kongen på å sette ham over hele riket.
5 Da prøvde riksrådene og satrapene å finne noe å anklage Daniel for når det gjaldt riksstyret. Men de var ikke i stand til å finne noen skyld eller noen urett. For han var tro, og det fantes ingen forsømmelse eller forseelse hos ham.
6 Da sa disse mennene: Vi finner ikke noen grunn til anklage mot denne Daniel, om vi da ikke kunne finne noe å anklage ham for i hans gudsdyrkelse.
7 Så stormet disse riksrådene og satrapene inn til kongen og sa til ham: Kong Darius leve evig!
8 Alle riksrådene i riket, stattholderne og satrapene, rådsherrene og landshøvdingene har rådslått om at det bør utstedes en kongelig forordning og gis et strengt påbud: Hver den som i løpet av tretti dager ber til noen gud eller til noe menneske, uten til deg, konge, skal kastes i løvehulen.