7 Da ble Jakob livende redd. Han delte folket som var med ham, og småfeet, storfeet og kamelene i to flokker.
8 For han tenkte: «Om Esau kommer over den ene flokken og slår den, kan den flokken som er igjen, slippe unna.»
9 Så bad Jakob: «Du min far Abrahams Gud, du min far Isaks Gud! Herre, du som sa til meg: Vend tilbake til ditt land og ditt folk, så skal jeg gjøre vel imot deg!
10 Jeg er ikke verd all den miskunn og trofasthet som du har vist mot din tjener. For med stav i hånd gikk jeg over Jordan, og alt det jeg har, er delt i to flokker.
11 Fri meg nå fra Esau, min bror! For jeg er redd han skal komme og slå i hjel meg og mine, både mor og barn.
12 Du har jo selv sagt at du alltid vil gjøre vel mot meg, og la min ætt bli som havets sand, som ingen kan telle.»
13 Og han ble der den natten.Så tok han ut av alt det han eide, en gave til sin bror Esau: