5 men Hanna fikk dobbelt så mye. For han holdt mest av Hanna, enda Herren hadde stengt hennes morsliv.
6 Medhustruen, som var imot henne, terget henne stadig og ville gjøre henne motløs, fordi Herren hadde stengt hennes morsliv.
7 Slik gikk det år etter år. Hver gang Hanna drog opp til Herrens hus, terget Peninna henne. Da gråt hun og ville ikke spise.
8 Men Elkana, mannen hennes, sa til henne: «Hvorfor gråter du, Hanna, og hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er du så sorgfull? Er ikke jeg mer for deg enn ti sønner?»
9 En gang de hadde spist og drukket i Sjilo, reiste Hanna seg og trådte fram for Herrens åsyn. Eli, overpresten, satt på sin stol ved dørstolpen i Herrens tempel.
10 I sin hjertesorg bad hun til Herren og gråt sårt.
11 Hun gav et løfte og sa: «Herre, Allhærs Gud! Dersom du vil se hvor vondt din tjenestekvinne har det, og komme meg i hu og ikke glemme din tjenestekvinne, men la meg få en sønn, så vil jeg gi ham til Herren for hele livet, og det skal aldri komme rakekniv på hodet hans.»