1 Da dette var over, kom lederne til meg og sa: «Verken Israels folk, prestene eller levittene har skilt seg fra folkene i landområdene omkring, de som handler like avskyelig som kanaaneerne, hetittene, perisittene, jebusittene, ammonittene, moabittene, egypterne og amorittene.
2 For de har tatt døtrene deres til koner for seg og sønnene sine, slik at den hellige ætten er blitt blandet med folkene i landområdene omkring. Lederne og stormennene har vært de første til å drive med slik troløshet.»
3 Da jeg hørte dette, flerret jeg kjortel og kappe, rev meg i hår og skjegg og satt lamslått.
4 Alle som skalv for ordet fra Israels Gud, samlet seg omkring meg på grunn av troløsheten til dem som hadde vært i eksil. Og jeg satt der lamslått helt til kveldsofferet.
5 Ved kveldsofferet reiste jeg meg fra botsøvelsen. Med flerret kjortel og kappe kastet jeg meg ned på kne, bredte ut hendene mot Herren min Gud
6 og sa:Min Gud! Jeg skammer meg og skjemmes over å løfte ansiktet mot deg, min Gud! For våre synder er så mange at de har vokst oss over hodet, og vår skyld er så stor at den når til himmelen.
7 Fra våre fedres dager og helt til nå har vår skyld vært stor. På grunn av våre synder ble vi og våre konger og prester overgitt i hendene på fremmede konger, til sverd, fangenskap, plyndring og skam, slik det er den dag i dag.