11 Så drar de videre og blir borte som vinden.De fører skyld over seg.Deres styrke er deres gud.
12 Er ikke du fra gammel tid, Herre, min hellige Gud,du som aldri dør! Herre, du har satt dem til å dømme,vår klippe, du har gitt dem fullmakt til å straffe.
13 Øynene er for rene til å se det onde,ulykke orker du ikke å se på.Så hvordan kan du se på de troløseog tie når den urettferdige slukerden som er mer rettferdig enn han selv?
14 Du gjør mennesket lik fisken i havet,lik kryp uten hersker.
15 De drar dem alle opp med krok,haler dem inn med notog samler dem i garnet.Derfor gleder de seg og jubler.
16 Derfor ofrer de til notenog tenner offerild for garnet.For fra dem får de rik fangstog fet mat.
17 Skal de da alltid få tømme notenog uten medlidenhet gjøre ende på folkeslag?