7 Som utsendinger for Kristus kunne vi kreve en viss respekt. Nei, i stedet behandlet vi dere med den kjærlighet en mor viser når hun steller barna sine.
8 Vi elsker dere så høyt at vi ikke bare ga dere det glade budskapet fra Gud, men også var villige til å risikere livet for dere. Vi hjalp dere på alle måter.
9 Dere kan sikkert huske, kjære søsken, hvordan vi kjempet og slet da vi var hos dere. Dag og natt arbeidet vi, slik at dere ikke skulle behøve å forsørge oss mens vi fortalte Guds glade budskap for dere.
10 Både dere og Gud kan vitne om at vi fulgte hans vilje da vi var hos dere troende. Vi handlet ikke galt mot noen, og det finnes ikke noe å anklage oss for.
11-12 Dere vet også at vi ga råd og oppmuntret hver og en av dere personlig, som en far som snakker med sine barn. Vi bønnfalt dere om å leve slik at livet deres ærer Gud som har innbudt dere til å tilhøre hans folk og dele hans herlighet.
13 Derfor takker vi ofte Gud for at dere ikke bare tok imot budskapet som om det var noe fra oss selv, men som et budskap fra Gud. Det er virkelig et budskap fra Gud, og det fortsetter å påvirke alle som tror.
14 Kjære søsken, dere har fått lide på samme måten som Guds menigheter i Judea, som lever i fellesskap med Jesus Kristus. Dere har blitt forfulgt av egne landsmenn på samme måten som de i Judea har blitt plaget av sine landsmenn, som er jødene.