59 Da gutten var åtte dager gammel, samlet alle slektningene og vennene seg for å være med i seremonien da de omskar gutten. Alle trodde at han skulle få navnet Sakarja etter faren sin.
60 Men Elisabet sa: ”Nei, han skal hete Johannes.”
61 ”Hvorfor det?” spurte de. ”Det finnes jo ingen annen i slekten din som heter det.”
62 De vendte seg mot faren og forsøkte ved hjelp av tegn og fakter å spørre ham hva han mente om navnet.
63 Da ba ham om noe å skrive på, og til alles forbauselse skrev han: ”Han skal hete Johannes.”
64 I samme øyeblikk kunne Sakarja snakke igjen, og han begynte å hylle og tilbe Gud.
65 Alle som bodde i nærheten, ble helt forskrekket, og nyheten om hva som hadde skjedd, spredde seg i fjellbygdene i Judea.