13 De gikk så fram for kongen og spurte, med tanke på kongens påbud: Har du ikke sendt ut en befaling om at hver den som i løpet av tretti dager ber til noen gud eller til noe menneske, uten til deg, konge, skal kastes i løvehulen? Kongen svarte: Det ordet står fast etter medernes og persernes uforanderlige lov.
14 Da tok de til orde og sa der de sto for kongen: Daniel, som er en av de bortførte fra Juda, har ikke aktet på deg, konge, eller på det påbudet du har sendt ut skriv om. Tre ganger om dagen ber han sin bønn.
15 Da kongen hørte dette, ble han dypt bedrøvet og tenkte i sitt hjerte på hvordan han kunne redde Daniel. Helt til solen gikk ned, gjorde han seg umak for å berge ham.
16 Da trengte disse mennene inn på kongen og sa til ham: Kongen må vite at den lov gjelder hos mederne og perserne, at ikke noe påbud og ingen forordning som kongen utsteder, kan forandres!
17 Kongen befalte da at de skulle hente Daniel og kaste ham i løvehulen. Og kongen tok til orde og sa til Daniel: Din Gud, som du stadig dyrker - måtte han frelse deg!
18 Så ble en stein ført fram og lagt over hulens åpning. Og kongen forseglet den med sitt eget og sine stormenns segl, så det ikke skulle kunne skje noen forandring i det som var gjort med Daniel.
19 Deretter gikk kongen hjem til sitt slott og fastet hele natten. Han lot ingen av sine medhustruer komme inn til seg. Og søvnen forsvant fra ham.