20 Tidlig om morgenen, så snart det lysnet, sto kongen opp og skyndte seg til løvehulen.
21 Da han kom nær til hulen, ropte han på Daniel med sorgfull røst. Han tok til orde og sa: Daniel, du den levende Guds tjener! Har din Gud, som du stadig dyrker, maktet å frelse deg fra løvene?
22 Da svarte Daniel: Kongen leve evig!
23 Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap, så de ikke har gjort meg noen skade. For jeg er funnet uskyldig for ham. Og heller ikke mot deg, konge, har jeg gjort noe galt.
24 Kongen ble da overmåte glad og befalte at Daniel skulle dras opp av hulen. Og da Daniel var dratt opp av hulen, fantes det ingen skade på ham, fordi han hadde trodd på sin Gud.
25 Da befalte kongen at de mennene som hadde anklaget Daniel, skulle hentes. De ble kastet i løvehulen, sammen med sine koner og barn. Og før de nådde bunnen i hulen, kastet løvene seg over dem og knuste alle deres ben.
26 Deretter skrev kong Darius til alle folk, ætter og tungemål som fantes på hele jorden: Fred og fremgang for alle!