25 Men da det kom kongen for øre, hadde han ved et brev påbudt at den onde planen han hadde lagt opp mot jødene, skulle vende tilbake på hans eget hode, så han selv og sønnene hans ble hengt i galgen.
26 Derfor kalte de disse dagene purim etter ordet pur. Og på grunn av alt det som sto i dette brevet, og det som de selv hadde sett, og som hadde hendt dem,
27 fastsatte jødene og vedtok som ubrytelig skikk for seg og etterkommerne sine og for alle som sluttet seg til dem, at de år etter år skulle feire disse to dagene etter den forskrift som gjaldt om dem, og på den tiden som var fastsatt.
28 Det ble bestemt at disse dagene skulle minnes og feires gjennom alle tider, i hver ætt og i hvert landskap og i hver by, og at disse purim-dagene ikke skulle falle bort blant jødene, og minnet om dem aldri opphøre blant etterkommerne deres.
29 Dronning Ester, Abihajils datter, og jøden Mordekai skrev igjen et brev med myndige ord for å slå fast som lov det som sto i dette nye brevet om purim.
30 Og han sendte skrivelser til alle jødene i de ett hundre og tjuesju landskapene i Ahasverus’ rike med vennlige og alvorlige ord,
31 og påla dem å holde ved lag disse purim-dagene på den fastsatte tiden, slik som jøden Mordekai og dronning Ester hadde pålagt dem, og slik som de hadde stadfestet det for seg selv og etterkommerne sine, med vedtekten om faste og klagerop.