1 Ve meg! For det er gått meg som når sommerfrukten er innsamlet, som når ettersankingen etter vinhøsten er til ende: Det er ingen drue å spise, ingen tidlig fiken som jeg har lyst på.
2 Den fromme er blitt borte fra jorden. Det finnes ikke en ærlig mann blant menneskene. Alle sammen ligger på lur etter blod, hver mann vil fange sin neste i garnet.
3 Med begge hender arbeider de på å få det onde til å synes godt. Fyrsten krever, og dommeren er villig mot betaling, og stormannen sier hva han ønsker, og slik vrir de det til.
4 Den beste av dem er som en tornebusk, den ærligste verre enn en tornehekk. Dine vekteres dag kommer, da du blir hjemsøkt. Da blir de rådville.
5 Tro ikke på noen som står deg nær, sett ikke lit til noen venn! Vokt din munns dører for henne som ligger ved din barm.
6 For en sønn forakter sin far, en datter setter seg opp mot sin mor, en svigerdatter mot sin svigermor, og en manns husfolk er hans fiender.
7 Men jeg vil skue ut etter Herren, vente på min frelses Gud. Min Gud vil høre meg.