18 Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;
19 jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.
20 Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,
21 før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,
22 et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!