1 Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:
2 Skulde en ordflom bli uten svar, eller en ordgyter få rett?
3 Skulde dine store ord drive menn til taushet, skulde du spotte uten at nogen skammer dig ut?
4 Og skal du få si: Ren er min lære, og skyldfri er jeg i dine øine?
5 Men bare Gud vilde tale og oplate sine leber mot dig
6 og åpenbare dig visdommens hemmeligheter, at det i dem er dobbelt forstand! Da måtte du nok innse at Gud tilgir dig noget av din misgjerning.
7 Mon du kan finne bunn i Guds vesen eller nå frem til den Allmektiges ytterste grense?
8 Himmelhøi er den*, hvad kan du gjøre? Dypere enn dødsriket, hvad vet du?
9 Lengere enn jorden er dens mål og bredere enn havet.
10 Om han farer frem og setter i fengsel og sammenkaller retten, hvem vil da hindre ham?
11 For han, han kjenner de falske folk og ser uretten, uten at han trenger å gi akt på den,
12 og selv en uvettig mann får forstand*, og et ungt villesel blir født til menneske.
13 Hvis du retter ditt hjerte og utbreder dine hender til ham -
14 er det synd i din hånd, da ha den bort og la ikke urett bo i dine telt -
15 ja, da skal du, fri for lyte, opløfte ditt åsyn og stå fast og ikke frykte;
16 for du skal glemme din møie, som forbifarne vann skal du komme den i hu.
17 Og lysere enn middagen blir da ditt liv; mørket blir for dig som morgenen.
18 Og du skal være trygg, for da er det håp, og når du har sett dig vel omkring, kan du legge dig trygt til ro.
19 Og du skal hvile, og ingen skal skremme dig op, og mange skal søke din yndest.
20 Men de ugudeliges øine tæres bort; de har ingen tilflukt mere, og deres håp er å utånde sjelen.