17 De øverste ved hoffet kom og ville få ham til å reise seg fra gulvet, men han nektet og ville heller ikke spise sammen med dem.
18 Den sjuende dagen døde gutten. Men Davids menn våget ikke å fortelle ham at gutten var død; for de sa: «Når vi snakket til ham mens gutten ennå levde, hørte han ikke på oss. Hvordan skal vi da få sagt ham at gutten er død? Han kunne gjøre noe forferdelig.»
19 Men David så at mennene hvisket seg imellom, og han skjønte at gutten var død. Han spurte mennene sine: «Er gutten død?» De svarte: «Ja, han er død.»
20 Da reiste David seg opp fra gulvet. Han vasket og salvet seg og skiftet klær. Så gikk han inn i Herrens hus, bøyde seg og tilbad. Da han kom hjem, bad han om mat. Den ble satt fram, og han spiste.
21 Mennene hans sa til ham: «Hvordan er det du bærer deg at? Mens gutten ennå levde, fastet du og gråt. Og nå da han er død, står du opp og spiser.»
22 Han svarte: «Så lenge gutten levde, fastet og gråt jeg. For jeg tenkte at Herren kanskje ville forbarme seg over meg og la gutten leve.
23 Men hvorfor skulle jeg faste nå da han er død? Kan jeg hente ham tilbake igjen? Jeg må en gang dra dit han er, men han kommer aldri tilbake til meg.»