1 En gang spurte David: «Mon tro om det ennå er noen igjen av Sauls ætt? Da vil jeg vise godhet mot ham for Jonatans skyld.»
2 Nå hadde Sauls ætt en tjenestemann som hette Siba. Han ble kalt til David, og kongen spurte ham: «Er du Siba?» Han svarte: «Ja, herre konge.»
3 Da spurte kongen: «Er det ennå noen igjen av Sauls ætt, så jeg kan vise godhet mot ham i Guds navn?» Siba svarte kongen: «Det lever ennå en sønn av Jonatan. Han er lam i føttene.»
4 «Hvor er han?» spurte kongen. Siba svarte: «Han er hjemme hos Makir, sønn av Ammiel, i Lo-Debar.»
5 Da sendte kong David bud og hentet ham hjemme hos Makir, sønn av Ammiel, i Lo-Debar.
6 Da Mefibosjet, sønn av Jonatan og sønnesønn av Saul, kom til David, kastet han seg ned med ansiktet mot jorden. David sa: «Mefibosjet!» Han svarte: «Ja, herre.»
7 David sa til ham: «Vær ikke redd! Jeg vil vise godhet mot deg for din far Jonatans skyld. Du skal få igjen alle jordeiendommene som din farfar Saul hadde. Og du skal alltid spise ved mitt bord.»
8 Da bøyde han seg igjen og sa: «Hva er vel jeg, din tjener? Hvorfor bryr du deg om en død hund som meg?»
9 Men kongen kalte på Siba, Sauls tjenestemann, og sa til ham: «Alt det som har hørt Saul og hele ætten hans til, gir jeg til din herres sønn.
10 Men du og sønnene dine og tjenerne dine skal dyrke jorden og høste inn for ham. Det skal Mefibosjet, din herres sønn, leve av, og han skal alltid spise ved mitt bord.» Siba hadde femten sønner og tjue tjenere.
11 Han svarte kongen: «Jeg skal gjøre alt det min herre kongen pålegger meg.»Siden spiste Mefibosjet ved Davids bord som om han var en av kongens sønner.
12 Mefibosjet hadde en liten sønn som hette Mika. Alle som bodde i huset til Siba, var Mefibosjets tjenere.
13 Mefibosjet ble boende i Jerusalem, for han spiste alltid ved kongens bord. Han var lam i begge føttene.