13 Konen sa: «Hvordan kunne du da tenke ut en slik ulykke mot Guds folk? For med det du nå sa, konge, har du dømt deg selv, siden du ikke lar ham som er støtt bort, vende tilbake.
14 For vi må alle dø og bli lik vann som helles ut på jorden og ikke kan øses opp igjen. Gud vil ikke ta liv, men tenker på hvordan en som er bortstøtt fra ham, ikke lenger skal være bortstøtt.
15 Nå er jeg kommet for å legge denne saken fram for deg, herre konge. For disse folkene gjorde meg redd, og da tenkte jeg: Jeg vil gå og snakke med kongen. Kanskje gjør han det jeg ber ham om.
16 Kongen vil nok høre på meg og berge sin tjenestekvinne fra den mannen som vil utrydde både meg og sønnen min fra det landet Gud har gitt sitt folk.
17 Jeg tenkte at et ord av deg ville gi meg trøst, herre konge. For du, herre konge, er som Guds engel og skjønner deg både på godt og ondt. Måtte Herren din Gud være med deg!»
18 Kongen tok da til orde og sa til konen: «Skjul ikke for meg det som jeg nå vil spørre deg om!» «Tal, herre konge,» sa hun.
19 Kongen spurte: «Har ikke Joab hatt en hånd med i alt dette?» Konen svarte: «Så sant du lever, herre konge, ingen kan komme utenom noe av det du sier, herre konge, verken til høyre eller venstre. Ja, det var din tjener Joab som gav meg påbud om å gjøre dette, og som la meg alle disse ordene i munnen.