3 Den dagen snek mennene seg inn i byen slik folk sniker seg skamfulle inn fordi de har flyktet fra striden.
4 Kongen hadde dekket til ansiktet sitt og ropte høyt: «Absalom, min sønn! Absalom, min sønn, min sønn!»
5 Da gikk Joab inn i huset til kongen og sa til ham: «I dag har du ført skam over alle mennene dine, de som i dag har berget både livet ditt og livet til sønnene og døtrene, konene og medhustruene dine.
6 Du elsker dem som hater deg, og hater dem som elsker deg. For i dag har du vist at du ikke bryr deg om høvdingene eller stridsmennene dine. Jeg forstår nå at dersom Absalom var blitt i live og alle vi andre var døde i dag, så hadde du synes det var som det skulle være.
7 Stå nå opp og gå ut og tal vennlig til mennene dine. For jeg sverger ved Herren at dersom du ikke går ut, kommer ikke en mann til å bli natten over hos deg. Og det ville være en større ulykke for deg enn alle de andre ulykkene som er kommet over deg fra ungdommen av og til nå.»
8 Da reiste kongen seg og satte seg i porten. Alt folket fikk vite at kongen satt i porten, og alle kom og gikk fram for ham.Israelittene hadde flyktet hver til sitt.
9 Folk i alle Israels-stammene tok da til å trette med hverandre og sa: «Det var kongen som berget oss fra fiendene våre og fridde oss fra filisterveldet. Nå har han flyktet ut av landet for Absalom.