5 Da reiste jeg meg fra min botsstilling. Med flerret kjortel og kappe kastet jeg meg på kne, strakte mine hender mot Herren min Gud
6 og bad:Min Gud! Jeg kjenner meg for skamfull og ydmyket til å vende mitt ansikt opp mot deg, min Gud! For våre synder har vokst oss over hodet, og vår skyld er så stor at den når til himmelen.
7 Fra våre fedres dager og helt til nå har vår skyld vært stor. Fordi vi har syndet, er vi og kongene og prestene våre blitt overgitt i hendene på fremmede konger. Vi er blitt utsatt for sverd, fangenskap, plyndring og vanære, slik som det er i dag.
8 Men nå har Herren vår Gud en liten stund vært nådig mot oss og latt en rest av oss slippe unna. Han har gitt oss fotfeste på sitt hellige sted, har fått våre øyne til å stråle og gitt oss ny kraft i vår trelldom.
9 For vi er treller, men vår Gud har ikke forlatt oss i trelldommen. Han har latt perserkongene få godvilje for oss, slik at de gav oss mot og kraft til å bygge opp igjen vår Guds tempel og reise det av ruinene, og han laget det slik at de gjorde Judea og Jerusalem til et trygt bosted for oss.
10 Hva skal vi nå si etter dette, vår Gud? Vi har handlet mot dine bud
11 som du gav oss gjennom dine tjenere profetene, da du sa: «Landet som dere drar inn i og skal ta i eie, er urent. Den fremmede befolkningen har fylt det med avgudsdyrkelse og annen styggedom og gjort det urent fra ende til annen.