7 Slik gikk det år etter år. Hver gang Hanna dro opp til Herrens hus, terget Peninna henne. Da gråt hun og ville ikke spise.
8 Men Elkana, mannen hennes, sa til henne: «Hvorfor gråter du, Hanna, og hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er ditt hjerte så fullt av sorg? Er ikke jeg mer for deg enn ti sønner?»
9 En gang de hadde spist og drukket i Sjilo, reiste Hanna seg og trådte fram for Herrens ansikt. Ved dørstolpen til Herrens tempel satt presten Eli på stolen sin.
10 I sin hjertesorg ba hun til Herren og gråt sårt.
11 Hun ga et løfte og sa: «Herre over hærskarene! Se til din tjenestekvinne i hennes nød. Husk på meg, glem ikke din tjenestekvinne, men la meg få en sønn. Så vil jeg gi ham til Herren for hele hans levetid, og det skal aldri komme rakekniv på hans hode.»
12 Slik ba Hanna lenge for Herrens ansikt, og Eli fulgte munnen hennes med øynene.
13 For Hanna ba stille, i sitt hjerte. Bare leppene hennes rørte seg, men stemmen hørtes ikke. Derfor trodde Eli at hun var full,