22 De var allerede kommet et godt stykke bort fra huset der Mika bodde, før mennene i nabolaget til Mika ble kalt sammen. Da de nådde igjen danittene
23 og ropte på dem, snudde danittene seg og sa til Mika: «Hva er det du vil, siden du har kalt folkene dine sammen?»
24 Han sa: «Dere har tatt gudene mine som jeg har laget, og dratt av gårde med presten min. Hva er det igjen til meg? Og enda spør dere meg hva jeg vil!»
25 Da sa danittene til ham: «Vi vil ikke høre et ord til fra deg! Ellers kunne misfornøyde folk slå dere ned og drepe både deg og dine.»
26 Så dro danittene sin vei. Og da Mika så at de var for sterke for ham, snudde han og dro hjem igjen.
27 Etter at de hadde tatt det som Mika hadde laget, og presten som var hos ham, gikk de mot Lajisj og mot det fredelige og sorgløse folket der. Folket hogg de ned med sverd, byen brente de med ild,
28 og det var ingen som kunne hjelpe. For de bodde langt fra sidonerne og hadde ikke noe å gjøre med andre folk. Byen lå i dalen ved Bet-Rehob. De bygde den opp igjen og bosatte seg der.