23 Jødene gjorde det til tradisjon, det som de hadde begynt å gjøre, og som Mordekai hadde skrevet til dem om.
24 For Haman, sønn av Hammedata, agagitten, alle jøders motstander, hadde planlagt å gjøre ende på jødene, og han hadde kastet «pur», det er lodd, for å knuse dem og gjøre ende på dem.
25 Dette kom fram for kongen. Da befalte han i et brev at de onde planene som Haman hadde lagt mot jødene, skulle komme over hans eget hode. Slik ble både han og sønnene hans hengt på pålen.
26 Derfor kalles disse dagene for «purim», etter ordet «pur». På grunn av alt som sto i dette brevet, og på grunn av det de hadde sett og opplevd,
27 gjorde jødene det til tradisjon for seg selv, for sine etterkommere og for alle som ville slutte seg til dem, at de hvert år, uten unntak, skulle feire disse to dagene til fastsatt tid, som det var skrevet.
28 Disse dagene skulle minnes og feires gjennom alle tider og i alle slekter, i hver provins og i hver by. Purim-dagene skulle aldri falle bort blant jødene og aldri gå av minne hos etterkommerne deres.
29 Dronning Ester, datter av Abihajil, og jøden Mordekai skrev et offisielt brev for å stadfeste det andre brevet om purim.