20 Ble ikke hele Israels menighet rammet av Herrens harme den gang Akan, Serahs sønn, fór med svik og tok av det som var bannlyst? Og han var ikke den eneste som måtte dø for den ugjerningen han hadde gjort.
21 Da tok rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme til orde og sa til overhodene for Israels tusener:
22 Gud over gudene, Herren, Gud over gudene, Herren, han vet det, og Israel skal vite det: Måtte Herren unnlate å hjelpe oss i dag om det var i opprør og troløshet mot ham
23 at vi bygde oss et alter for slik å vende oss bort fra Herren! Måtte Herren selv straffe oss om det var for å ofre brennoffer eller grødeoffer eller bære fram fredsoffer på det. Var det slik, da må Herren straffe oss for det!
24 Nei, vi har gjort det fordi vi var bekymret for at deres sønner i fremtiden ville si til våre sønner: Hva har dere med Herren, Israels Gud, å gjøre?
25 Herren har jo satt Jordan til grense mellom oss og dere rubenitter og gaditter. Dere har ingen del i Herren. Slik kunne deres barn få våre barn til å holde opp med å frykte Herren.
26 Derfor sa vi: La oss ta fatt og bygge et alter, ikke til brennoffer og ikke til slaktoffer,