1 Da alle kongene som bodde vest for Jordan, i fjellandet, i lavlandet og langs hele kysten av Storhavet opp mot Libanon, hetittene, amorittene, kanaaneerne, perisittene, hevittene og jebusittene, fikk høre hva som hadde hendt,
2 sluttet de seg sammen for å kjempe mot Josva og israelittene, alle som en.
3 Men da innbyggerne i Gibeon hørte hva Josva hadde gjort med Jeriko og Ai,
4 grep de til list, de også. De gikk av sted og provianterte, og på eslene sine la de utslitte kløvsekker og utslitte vinsekker som var både sprukket og lappet.
5 De tok utslitte og lappede sko på føttene og utslitte klær på kroppen, og alt brød i provianten var tørt og smuldret.
6 Så dro de til Josva i leiren ved Gilgal og sa til ham og israelittene: «Vi kommer fra et land langt borte. Slutt nå en pakt med oss!»
7 Israelittene sa til hevittene: «Dere bor kanskje her midt iblant oss. Hvordan kan vi da slutte pakt med dere?»
8 De sa til Josva: «Vi er dine tjenere.» Josva spurte: «Hvem er dere, og hvor kommer dere fra?»
9 Hevittene svarte: «Dine tjenere er kommet fra et land langt borte fordi det går ord om Herren din Gud. Vi har hørt det som blir sagt om ham, om alt det han gjorde i Egypt,
10 og alt det han gjorde med de to amorittkongene på den andre siden av Jordan, Sihon, kongen i Hesjbon, og Basan-kongen Og, som bodde i Asjtarot.
11 Derfor sa våre eldste og alle som bor i landet vårt: Ta med dere mat på veien, gå dem i møte og si til dem: Vi er deres tjenere. Slutt nå en pakt med oss!
12 Her er brødet vårt, som var varmt da vi tok det med hjemmefra den dagen vi dro av sted til dere. Men se nå hvor tørt og smuldret det er blitt!
13 Her er vinsekkene våre, som var nye da vi fylte dem. Men se, nå er de sprukne. Og her ser dere klærne og skoene våre, slitt ut på den lange reisen.»
14 Mennene tok fra provianten deres, men de spurte ikke Herren til råds.
15 Josva sluttet fred og inngikk en pakt med dem om at de skulle få leve. Og menighetens ledere bekreftet dette for dem med ed.
16 Tre dager etter at israelittene hadde sluttet pakt med dem, fikk de høre at de var naboer og bodde midt iblant dem.
17 Israelittene brøt da opp, og den tredje dagen kom de til byene deres. Byene var Gibeon, Kefira, Beerot og Kirjat-Jearim.
18 Men israelittene slo dem ikke i hjel, siden menighetens ledere hadde avlagt ed ved Herren, Israels Gud. Da klaget hele menigheten til lederne.
19 Men lederne sa til menigheten: «Vi har avlagt ed ved Herren, Israels Gud. Nå har vi ikke lov til å røre dem.
20 Men slik gjør vi med dem: Vi lar dem leve, så vi ikke rammes av vrede på grunn av eden vi har sverget dem.»
21 Lederne sa: «De skal få leve.» Og de ble vedhoggere og vannbærere for hele menigheten, slik lederne sa til dem.
22 Josva kalte mennene fra Gibeon til seg og sa til dem: «Hvorfor narret dere oss og sa at dere bor langt borte, når dere bor iblant oss?
23 Nå skal dere være forbannet! Ingen av dere skal slippe å være slaver. Dere skal hugge ved og bære vann til min Guds hus.»
24 Da svarte de Josva: «Det var blitt kunngjort klart og tydelig for dine tjenere at Herren din Gud hadde påbudt sin tjener Moses å gi dere hele landet og for deres skyld utrydde alle som bor der. Da ble vi redde for at dere skulle drepe oss, og derfor gjorde vi som vi gjorde.
25 Men nå er vi i din hånd. Gjør med oss det som er rett og riktig i dine øyne.»
26 Josva gjorde da slik at han reddet dem fra israelittene, så de ikke ble drept.
27 Og samme dagen satte Josva dem til å hugge ved og bære vann til menigheten og til Herrens alter, og det gjør de den dag i dag på det stedet Herren har valgt ut.