6 Josva flerret klærne sine og kastet seg ned med ansiktet mot jorden foran Herrens paktkiste og ble liggende helt til kvelden, sammen med Israels eldste. De strødde jord på hodet.
7 Josva sa: «Å Gud, min Herre! Hvorfor førte du dette folket over Jordan? Var det for å overgi oss i amorittenes hender og utslette oss? Om vi bare hadde blitt på den andre siden av Jordan!
8 Hør meg, Herre! Hva skal jeg si nå når Israel har snudd ryggen til sine fiender og flyktet?
9 Når kanaaneerne og alle de andre som bor her i landet, får høre om dette, kommer de til å omringe oss og utslette våre navn fra jorden. Hva vil du da gjøre for ditt store navn?»
10 Da sa Herren til Josva: «Reis deg opp! Hvorfor ligger du slik med ansiktet mot jorden?
11 Israel har syndet! De har brutt den pakten jeg påla dem å holde, de har tatt av det bannlyste godset, de har stjålet det og gjemt det bort blant sine egne ting.
12 Derfor kan ikke israelittene holde stand mot fiendene. De må snu ryggen til dem og rømme fordi de selv er blitt slått med bann. Jeg vil ikke være med dere hvis dere ikke ødelegger det bannlyste godset som finnes hos dere.