1 Noomi hadde en slektning på sin manns side, en mektig og velstående mann av Elimeleks slekt. Han het Boas.
2 En dag sa Rut, moabittkvinnen, til Noomi: «La meg få gå ut på åkeren og sanke kornaks hos en som vil vise meg velvilje.» Hun svarte: «Gå du, min datter!»
3 Så gikk hun ut på åkeren og sanket aks etter onnefolkene. Det traff seg slik at åkerstykket tilhørte Boas, som var av Elimeleks slekt.
4 Nettopp da kom Boas fra Betlehem. Han sa til onnefolkene: «Herren være med dere!» De svarte ham: «Herren velsigne deg!»
5 Boas spurte oppsynsmannen over onnefolkene: «Hvem hører denne unge kvinnen til?»
6 Oppsynsmannen svarte: «Det er den unge moabittkvinnen som fulgte med Noomi hit fra Moab.
7 Hun ba: La meg få plukke og sanke aks mellom kornbåndene etter onnefolkene! Hun kom i dag tidlig og har stått her helt til nå. Bare en liten stund har hun vært inne og hvilt.»
8 Da sa Boas til Rut: «Hør, min datter! Gå ikke for å sanke aks på noen annen åker. Gå ikke herfra, men hold deg til tjenestejentene mine.
9 Hold øye med hvor på åkeren onnefolkene arbeider, og følg etter dem! Jeg vil si fra til karene at de ikke skal røre deg. Og blir du tørst, så gå bort til krukkene og drikk av det som tjenestefolkene øser opp.»
10 Da kastet hun seg ned med ansiktet mot jorden og sa til ham: «Hvorfor ser du på meg med velvilje og tar imot meg, enda jeg er en fremmed?»
11 Boas svarte henne: «Mer enn én gang har de fortalt meg om alt du har gjort for din svigermor etter at mannen din døde. Du forlot din far og din mor og ditt fedreland og dro til et folk du ikke kjente fra før.
12 Herren skal lønne deg for det du har gjort! Måtte du få fullt vederlag fra Herren, Israels Gud, når du nå er kommet for å søke ly under hans vinger.»
13 Hun sa: «Måtte du fortsatt se på meg med velvilje, herre, for du har trøstet meg og snakket vennlig til din tjenestekvinne, enda jeg ikke engang er som en av kvinnene i din tjeneste.»
14 Da det ble tid for å spise, sa Boas til henne: «Kom hit og spis av brødet, og dypp stykket ditt i vineddiken!» Så satte hun seg ved siden av onnefolkene, og Boas rakte henne ristet korn. Hun spiste seg mett og hadde enda noe igjen.
15 Da hun reiste seg for å sanke, ga Boas denne beskjeden til tjenestefolkene: «La henne også sanke mellom kornbåndene. Plag henne ikke!
16 Ja, dere skal til og med dra aks ut av kornbåndene og la dem ligge igjen, så hun kan plukke dem opp. Ingen må true henne.»
17 Så sanket Rut aks på åkeren helt til kvelden. Da hun banket kornet ut av aksene, ble det omkring en efa bygg.
18 Hun bar det inn til byen, og hennes svigermor fikk se det hun hadde sanket. Rut tok også fram det som var til overs etter at hun hadde spist seg mett, og ga det til henne.
19 Da sa svigermoren til henne: «Hvor har du sanket i dag, og hvor har du arbeidet? Velsignet er han som ville kjennes ved deg!» Så fortalte hun svigermoren hvem hun hadde arbeidet hos. Hun sa: «Den mannen jeg har arbeidet hos i dag, heter Boas.»
20 Da sa Noomi til svigerdatteren: «Han skal være velsignet av Herren, som ikke har sluttet å vise godhet, verken mot de levende eller de døde!» Og Noomi la til: «Den mannen er i slekt med oss. Han er en av våre løsningsmenn.»
21 Rut, moabittkvinnen, fortsatte: «Han sa også til meg at jeg skulle holde meg til folkene hans til de var ferdige med hele kornskurden.»
22 Da sa Noomi til Rut, sin svigerdatter: «Det er godt, min datter, at du går sammen med tjenestejentene hans. På en annen åker kunne de komme til å gjøre deg noe ondt.»
23 Så holdt hun seg nær tjenestejentene til Boas og sanket aks til bygghøsten og hvetehøsten var over, og hun ble boende hos sin svigermor.