1 Min sønn, bevar mine ord og gjem mine bud hos dig!
2 Bevar mine bud, så skal du leve, bevar min lære som din øiesten!
3 Bind dem på dine fingrer, skriv dem på ditt hjertes tavle!
4 Si til visdommen: Du er min søster, og kall forstanden din kjenning,
5 forat den må bevare dig fra annen manns hustru, fra fremmede kvinner, som taler glatte ord.
6 For jeg så engang ut av vinduet på mitt hus, gjennem mitt gitter,
7 og da så jeg blandt de uerfarne, jeg blev var blandt de unge en uforstandig gutt,
8 som gikk forbi på gaten ved hennes hjørne og gikk frem på veien til hennes hus,
9 i skumringen, da dagen var til ende, i dyp natt og mørke.
10 Da kom en kvinne ham i møte i en skjøges klær og med svikefullt hjerte.
11 Vill er hun og kåt; hennes føtter er ikke i ro i hennes hus.
12 Snart er hun på gater, snart på torver, og ved hvert hjørne lurer hun.
13 Og hun tok fatt på ham og kysset ham, og med frekt åsyn sa hun til ham:
14 Takkoffer skulde jeg bære frem, og idag har jeg innfridd mine løfter;
15 derfor gikk jeg ut for å møte dig, for å søke dig op, og jeg fant dig.
16 Jeg har bredt tepper over min seng, brokete tepper av egyptisk garn.
17 Jeg har strødd mitt leie med myrra, aloë og kanel.
18 Kom, la oss beruse oss i kjærlighet inntil morgenen, fryde oss i elskov!
19 For min mann er ikke hjemme, han er reist langt bort;
20 pengepungen tok han med sig, først ved fullmåne kommer han hjem.
21 Hun fikk lokket ham ved sin sterke overtalelse, ved sine glatte leber forførte hun ham.
22 Han følger henne straks, lik en okse som går til slakterbenken, som i fotjern, hvormed dåren tuktes,
23 inntil pilen kløver hans lever - likesom fuglen haster til snaren og ikke vet at det gjelder dens liv.
24 Så hør nu på mig, barn, og akt på min munns ord!
25 La ikke ditt hjerte vende sig til hennes veier, forvill dig ikke inn på hennes stier!
26 For mange som har fått ulivssår, har hun fellet, og mangfoldige er de hun har slått ihjel;
27 fra hennes hus går veier til dødsriket, de fører ned til dødens kammere.