1 Kongebok 21 NB

Nabots vingård

1 En tid etter skjedde dette: Jisre’elitten Nabot hadde en vingård i Jisre’el ved siden av et slott som tilhørte Akab, kongen i Samaria.

2 Akab talte med Nabot og sa: Gi meg vingården din, så jeg kan ha den til grønnsakhage! For den ligger tett ved mitt hus. Jeg vil gi deg en bedre vingård i stedet for den, eller om du så synes, vil jeg gi deg så mye i penger som den er verd.

3 Men Nabot svarte: Måtte Herren forby at jeg skulle gi deg fedrearven min!

4 Så gikk Akab hjem, mismodig og harm for det svaret jisre’elitten Nabot hadde gitt ham da han sa: Jeg vil ikke gi deg fedrearven min! Og han la seg på sengen og vendte ansiktet bort, og ville ikke ha mat.

5 Da kom hans kone Jesabel inn til ham, og hun spurte: Hvorfor er du så mismodig at du ikke vil ha mat?

6 Han svarte: Jeg talte med jisre’elitten Nabot og sa til ham: Gi meg vingården din for penger, eller om du heller vil det, så gir jeg deg en annen vingård i stedet. Men han sa: Jeg vil ikke gi deg min vingård.

7 Da sa hans kone Jesabel til ham: Nå får du vise at du er konge over Israel! Stå opp, ta til deg mat og vær vel til mote! Jeg skal sørge for at du får jisre’elitten Nabots vingård.

8 Så skrev hun et brev i Akabs navn og satte segl på det med hans signetring. Hun sendte brevet til de eldste og fornemste som bodde i den samme byen som Nabot.

9 I brevet skrev hun: Lys til en faste og la Nabot sitte øverst blant folket.

10 La så to fordervede menn sitte midt imot ham, så de kan vitne mot ham og si: Du har forbannet Gud og kongen! Før ham så ut og stein ham i hjel.

11 Og mennene i byen, de eldste og stormennene i byen hans, gjorde det Jesabel hadde sendt bud til dem om, slik som det var skrevet i det brevet hun hadde sendt dem.

12 De lyste til en faste og lot Nabot sitte øverst blant folket.

13 Så kom to fordervede menn og satte seg midt imot ham, og de fordervede mennene vitnet mot Nabot så folket hørte det, og sa: Nabot har forbannet Gud og kongen! Og de førte ham utenfor byen og steinet ham i hjel.

14 Så sendte de bud til Jesabel og sa: Nabot er blitt steinet og er død.

15 Med det samme Jesabel hørte at Nabot var blitt steinet og var død, sa hun til Akab: Stå opp og ta jisre’elitten Nabots vingård i eie, den som han ikke ville la deg få for penger! For Nabot lever ikke lenger, han er død.

16 Da Akab hørte at Nabot var død, sto han opp og ville gå ned til jisre’elitten Nabots vingård og ta den i eie.

Elia forkynner Akab Herrens dom

17 Men Herrens ord kom til tisbitten Elia, og det lød så:

18 Stå opp, gå ned og møt Akab, Israels konge, som bor i Samaria. Nå er han i Nabots vingård. Han er gått dit ned for å ta den i eie.

19 Og du skal tale slik til ham: Så sier Herren: Har du nå både myrdet og arvet? Og du skal si til ham: Så sier Herren: På det stedet hvor hundene slikket Nabots blod, skal hundene også slikke ditt blod!

20 Men Akab sa til Elia: Har du funnet meg, du min fiende? Han svarte: Ja, jeg har funnet deg, fordi du har solgt deg til å gjøre det som er ondt i Herrens øyne.

21 Derfor vil jeg føre ulykke over deg og feie etter deg og utrydde alle menn i Akabs hus, både myndige og umyndige i Israel.

22 Og jeg vil gjøre med ditt hus som med Jeroboams, Nebats sønns hus og med Basjas, Akias sønns hus, fordi du har vakt min harme, og fordi du har fått Israel til å synde.

23 Også om Jesabel har Herren talt, og han har sagt: Hundene skal fortære Jesabel ved Jisre’els voll.

24 Den av Akabs hus som dør i byen, skal hundene fortære. Og den som dør ute på marken, skal himmelens fugler fortære.

25 Det har aldri vært noen som Akab, han som solgte seg til å gjøre det som var ondt i Herrens øyne, fordi hans kone Jesabel egget ham.

26 Hans ferd var over all måte avskyelig. Han fulgte avgudene, slik som amorittene hadde gjort, de som Herren drev bort for Israels barn.

27 Men da Akab hørte det Elia sa, flerret han klærne sine og la sekk omkring seg og fastet. Og han sov i sekk og gikk stille omkring.

28 Da kom Herrens ord til tisbitten Elia, og det lød så:

29 Har du sett at Akab har ydmyket seg for meg? Fordi han har ydmyket seg for meg, vil jeg ikke la ulykken komme i hans dager, men i hans sønns dager vil jeg la ulykken komme over hans hus. #2Kong 9:24 ff.

Kapitler

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22