11 Dette gjorde Abraham meget ondt for sønnens skyld.
12 Men Gud sa til Abraham: Frykt ikke for guttens eller din trellkvinnes skyld! Lyd Sara i alt det hun sier deg. For i Isak skal det nevnes deg en ætt.
13 Men også trellkvinnens sønn vil jeg gjøre til et folk, fordi han er din sønn.
14 Da sto Abraham tidlig opp om morgenen, og han tok brød og en skinnsekk med vann og ga det til Hagar og la det på skulderen hennes. Han ga henne gutten med og sendte henne bort. Hun dro av sted og gikk seg vill i villmaken ved Be’er-Sjeba.
15 Da det var forbi med vannet i skinnsekken, la hun gutten fra seg under en busk.
16 Så gikk hun og satte seg et stykke fra, omtrent så langt som et bueskudd, for hun sa: La meg ikke se på at gutten dør. Hun satt der et stykke fra ham, og brast i gråt.
17 Men Gud hørte gutten gråte, og Guds engel ropte til Hagar fra himmelen og sa til henne: Hva er det med deg, Hagar? Frykt ikke! For Gud har hørt guttens gråt der han ligger.