1 Herren sa til Moses: Gå til farao, for det er jeg som har forherdet hans hjerte og hans tjeneres hjerte, for at jeg kan gjøre disse mine tegn midt iblant dem,
2 og for at du skal fortelle din sønn og din sønnesønn hvor strengt jeg handlet mot egypterne og om de tegnene jeg gjorde iblant dem, så dere skal kjenne at jeg er Herren.
3 Så gikk Moses og Aron inn til farao og sa til ham: Så sier Herren, hebreernes Gud: Hvor lenge vil du nekte å ydmyke deg for meg? La mitt folk fare, så de kan tjene meg.
4 For dersom du nekter å la mitt folk fare, da vil jeg i morgen la gresshopper komme over ditt land.
5 De skal dekke landet så ingen kan se jorden. De skal ete opp hvert grann av det som ble til overs for dere etter haglet, og snaugnage hvert tre som vokser på markene deres.
6 De skal fylle dine hus og alle dine tjeneres hus og alle egypternes hus, så verken dine fedre eller dine forfedre har sett noe slikt fra den tid de kom til verden, og til denne dag. - Dermed snudde han seg og gikk ut fra farao.
7 Da sa faraos tjenere til ham: Hvor lenge skal denne mannen være en snare for oss? La mennene fare, så de kan tjene Herren sin Gud! Ser du ikke ennå at Egypt blir ødelagt?
8 Så ble Moses og Aron hentet tilbake til farao, og han sa til dem: Gå av sted og tjen Herren deres Gud! Men hvem er det som skal fare?
9 Moses svarte: Med våre unge og våre gamle vil vi fare, med våre sønner og våre døtre, og vi vil ha med både vårt småfe og vårt storfe, for vi skal holde høytid for Herren.
10 Da sa han til dem: Herren være med dere, om jeg noen gang lar dere og deres små barn fare! Se der om dere ikke har ondt for øye!
11 Nei, ikke så! Dere menn kan dra av sted og tjene Herren! Det var jo det dere ba om. - Dermed drev de dem ut fra farao.
12 Da sa Herren til Moses: Rekk ut din hånd over landet Egypt, så skal gresshoppene komme innover landet Egypt og ete opp alle urter i landet, alt det haglet har spart.
13 Så rakte Moses ut sin stav over landet Egypt. Og Herren lot en østavind komme over landet hele den dagen og hele natten. Da det ble morgen, førte østavinden gresshoppene med seg.
14 Gresshoppene kom inn over landet Egypt og slo seg ned i hele Egypt i store mengder. Aldri før hadde det vært en slik gresshoppesverm, og aldri vil det komme noen slik mer.
15 De dekket hele landet, så landet ble mørkt. De åt opp alle vekster i landet og all frukt på trærne som var igjen etter haglværet. Det ble ikke noe grønt igjen, verken på trær eller planter i hele landet Egypt.
16 Da sendte farao i hast bud etter Moses og Aron. Han sa: Jeg har syndet mot Herren deres Gud, og mot dere.
17 Men tilgi meg nå min synd denne ene gangen, og be til Herren deres Gud at han må ta fra meg denne død!
18 Han gikk da bort fra farao og ba til Herren.
19 Og Herren vendte vinden, så det ble en meget sterk vestavind. Den førte gresshoppene bort og kastet dem ned i Rødehavet. Det ble ikke én gresshoppe tilbake i hele landet Egypt.
20 Men Herren forherdet faraos hjerte, så han ikke lot Israels barn fare.
21 Og Herren sa til Moses: Rekk din hånd opp mot himmelen, og det skal komme mørke over landet Egypt, et mørke så tett at en kan ta på det!
22 Moses rakte hånden opp mot himmelen. Da ble det stummende mørkt i hele landet Egypt i tre dager.
23 Den ene kunne ikke se den andre, og ingen torde flytte seg fra sin plass i tre dager. Men hos alle Israels barn var det lyst der de bodde.
24 Da kalte farao Moses til seg og sa: Gå av sted, tjen Herren! Bare deres småfe og deres storfe skal bli igjen. De små barna kan få dra med dere.
25 Men Moses sa: Du må også la oss ha slaktoffer og brennoffer, så vi kan ofre til Herren vår Gud.
26 Også buskapen vår må være med oss. Ikke en klov må bli igjen. For det er det vi må ta av, når vi skal tjene Herren vår Gud, og vi vet ikke hva vi skal ofre til Herren før vi kommer dit.
27 Men Herren forherdet faraos hjerte, så han ikke ville la dem fare.
28 Da sa farao til Moses: Gå fra meg! Vokt deg så du ikke mer kommer for mine øyne! For den dagen du kommer for mine øyne, skal du dø.
29 Moses svarte: Du har talt rett. Jeg skal aldri mer komme for dine øyne.