1 Da Saul var død, og David var vendt tilbake etter at han hadde slått amalekittene, slo han seg til i Siklag i to dager.
2 Da hendte det den tredje dagen at det kom en mann fra Sauls leir med flerrede klær og med jord på hodet. Da han kom til David, kastet han seg ned på jorden for ham.
3 David spurte ham: Hvor kommer du fra? Og han svarte ham: Jeg har flyktet fra Israels leir.
4 Da sa David til ham: Hvordan er det gått, fortell meg det! Han svarte: Folket flyktet fra slaget, og mange falt og mistet livet. Saul og hans sønn Jonatan er også døde.
5 Da sa David til den gutten som kom og fortalte ham dette: Hvordan vet du at Saul og hans sønn Jonatan er døde?
6 Gutten som kom med meldingen, svarte: Det falt seg slik at jeg kom opp på Gilboa-fjellet. Og der sto Saul og støttet seg på spydet sitt, mens vognene og hestfolket satte hardt inn på ham.
7 Han snudde seg, og da han fikk se meg, ropte han på meg. Jeg svarte: Her er jeg.
8 Så spurte han: Hvem er du? Jeg svarte: Jeg er en amalekitt.
9 Da sa han til meg: Kom hit til meg og drep meg! For dødskrampen har grepet meg, men det er ennå liv i meg.
10 Så jeg gikk bort til ham og drepte ham, for jeg visste at han ikke ville overleve sitt fall. Jeg tok kongesmykket som han hadde på hodet, og ringen han bar på armen, og tok dem med hit til min herre.
11 Da tok David og flerret klærne sine. Det samme gjorde alle de menn som var hos ham.
12 De klaget og gråt og fastet helt til om kvelden over Saul og hans sønn Jonatan, og over Herrens folk og over Israels hus, fordi de var falt for sverdet.
13 Så spurte David gutten som var kommet med meldingen: Hvor er du fra? Han svarte: Jeg er sønn av en amalekitt som er flyttet inn her.
14 Da sa David til ham: Hvordan kunne du driste deg til å legge hånd på Herrens salvede, og drepe ham?
15 Og David kalte på en av mennene sine og sa: Kom hit og hogg ham ned! Og han slo ham i hjel.
16 Men David sa til ham: Ditt blod komme over ditt hode, for din egen munn har vitnet mot deg da du sa: Jeg har drept Herrens salvede.
17 Og David sang denne klagesangen over Saul og hans sønn Jonatan.
18 Han bød at Judas barn skulle lære sangen. Den heter Buen*, og den er oppskrevet i «Den rettskafnes bok».
19 Din pryd, Israel, ligger drept på dine hauger. Å, at heltene skulle falle!
20 Forkynn det ikke i Gat, meld det ikke på gatene i Asjkelon, for da ville filistrenes døtre glede seg, de uomskårnes døtre ville juble!
21 Dere Gilboa-fjell! Måtte det ikke falle dugg eller regn på dere! Måtte der ikke være marker som bærer korn til offergaver! For der ble heltenes skjold flekket med blod, Sauls skjold ble ikke salvet med olje.
22 Aldri vendte Jonatans bue tilbake uten blod fra de falne eller fett fra de mektige. Aldri kom Sauls sverd umettet hjem.
23 Saul og Jonatan, elsket og avholdt i livet, ble heller ikke skilt i døden. Hurtigere var de enn ørner, sterkere enn løver.
24 Dere Israels døtre! Gråt over Saul som kledde dere vakkert i purpur, som satte smykker av gull på deres klær.
25 Å, at heltene skulle falle i striden! Jonatan ligger ihjelslått på dine hauger.
26 Hjertelig bedrøvet er jeg over deg, min bror Jonatan! Du var meg inderlig kjær. Din kjærlighet var mer dyrebar for meg enn kvinners kjærlighet.
27 Å, at heltene skulle falle, og krigens våpen bli ødelagt!