8 Da sa kongen til kvinnen: Gå hjem igjen! Jeg skal ordne saken for deg.
9 Og kvinnen fra Tekoa sa til kongen: Herre konge, på meg og på min fars hus faller skylden, men kongen og hans trone skal være uten skyld.
10 Kongen sa: Dersom noen sier noe til deg, skal du føre ham hit til meg. Så skal han ikke mer gjøre deg noe.
11 Da sa hun: Måtte kongen komme i hu Herren sin Gud, så ikke blodhevneren skal få volde enda mer ulykke, slik at de rydder sønnen min av veien. Han svarte: Så sant Herren lever: Det skal ikke falle et hår til jorden av din sønns hode.
12 Da sa kvinnen: La din tjenestepike få tale enda et ord til min herre kongen. Og han sa: Tal!
13 Så sa kvinnen: Hvorfor har du da tenkt på den måten mot Guds folk? Når kongen taler slik, da er han selv skyldig, for kongen lar jo ikke den han har støtt fra seg, få komme tilbake.
14 For alle må vi dø og bli som vann som er utøst på jorden og ikke kan samles opp igjen. Gud tar ikke livet, men tenker ut hva som kan gjøres for at en som er støtt bort, ikke skal være bortstøtt fra ham.