1 Alt har sin tid, og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen.
2 Det er en tid til å fødes og en tid til å dø, en tid til å plante og en tid til å rykke opp det som er plantet,
3 en tid til å drepe og en tid til å lege, en tid til å rive ned og en tid til å bygge opp,
4 en tid til å gråte og en tid til å le, en tid til å klage og en tid til å danse,
5 en tid til å kaste bort steiner og en tid til å samle steiner, en tid til å ta i favn og en tid til å holde seg fra favntak,
6 en tid til å søke og en tid til å tape, en tid til å gjemme og en tid til å kaste,
7 en tid til å rive i stykker og en tid til å sy sammen, en tid til å tie og en tid til å tale,
8 en tid til å elske og en tid til å hate, en tid til krig og en tid til fred.
9 Hva vinning har den som arbeider, av det strevet han har med det?
10 Jeg så den plage som Gud har gitt menneskenes barn å plage seg med.
11 Alt har Gud gjort vakkert i sin tid. Også evigheten har han lagt i deres hjerte, men likevel kan mennesket ikke forstå det verk Gud gjør, fra begynnelsen til enden.
12 Jeg skjønte at de ikke har noe annet gode enn å glede seg og nyte godene i livet.
13 Men når et menneske, hvem det så er, får ete og drikke og unne seg gode dager til gjengjeld for alt sitt strev, så er også det en Guds gave.
14 Jeg forsto at alt det Gud gjør, det varer evig. Ingen kan legge noe til, og ingen kan ta noe fra. Slik har Gud gjort for at vi skal frykte ham.
15 Det som er, det var allerede før, og det som skal bli, det har også vært før. Gud søker fram igjen det som svant.
16 Videre så jeg under solen: På dommersetet satt gudløsheten. Der rettferdighet skulle råde, der rådde gudløshet.
17 Da sa jeg i mitt hjerte: Gud skal dømme den rettferdige så vel som den gudløse. Hos ham er det fastsatt en tid for alt som skal skje og for alt som gjøres.
18 Jeg sa i mitt hjerte: Dette skjer for menneskenes barns skyld, for at Gud kan prøve dem, og de kan se at de i seg selv ikke er annet enn dyr.
19 For det går menneskenes barn som det går dyrene, den samme skjebnen rammer dem. Den ene dør, og det gjør også den andre. Én livsånde har de alle. Mennesket har ikke noe fortrinn fremfor dyret. For alt er tomhet.
20 De farer alle til ett sted - de er alle blitt til av støv, og de vender alle tilbake til støvet.
21 Hvem vet om menneskenes ånd stiger opp, og om dyrets ånd farer ned til jorden?
22 Og jeg så at det ikke er noe bedre for mennesket enn at han gleder seg ved sitt arbeid. Det er det gode som blir ham til del. For hvem lar ham få se det som skal komme etter ham? #2:24. 5:17,18. 6:12. 8:7. 10:14.