2 Da priste jeg de døde. De som allerede hadde fått dø, var lykkelige fremfor de levende, de som ennå var i live.
3 Men fremfor dem begge priste jeg lykkelig den som ennå ikke er til, som ikke har sett de onde gjerninger som skjer under solen.
4 Og jeg så at alt strev og all dyktighet i arbeid har sin grunn i at den enes ærgjerrighet er større enn den andres. Også det er tomhet og jag etter vind.
5 Dåren legger hendene i fanget og tærer på sitt eget kjøtt.
6 Bedre er en håndfull ro enn begge never fulle av strev og jag etter vind.
7 Enda mer tomhet ble jeg var under solen:
8 En mann kan stå helt alene og ikke ha noen med seg, verken sønn eller bror. Likevel er det ingen ende på alt hans strev, og hans øyne blir ikke mett av rikdom. Men hvem strever jeg for når jeg nekter meg selv det som godt er? Også det er tomhet, en ond plage er det.