1 Det er en ulykke jeg har sett under solen, som hviler tungt på mennesket:
2 Gud gir en mann rikdom og skatter og ære, så han for sin del ikke mangler noe han ønsker. Men Gud setter ham ikke i stand til å nyte godt av det. En fremmed mann får nyte av det. Dette er tomhet og en ond lidelse.
3 Om en mann får hundre barn og lever i mange år, så tallet på hans levedager blir stort, men hans sjel ikke mettes av det gode og han heller ikke får noen gravferd, da sier jeg: Et ufullbåret foster er bedre stilt enn han.
4 For det kommer med tomhet og går bort i mørke, og med mørket blir dets navn skjult.
5 Det har verken sett eller kjent solen. Det har mer ro enn han.
6 Og om han så hadde levd tusen år to ganger, men ikke fått nyte noe godt - går ikke alt til ett sted?