1 Utsagn om Moab. Ja, på en natt blir Ar-Moab ødelagt, gjort til intet. Ja, på en natt blir Kir-Moab ødelagt, gjort til intet.
2 De stiger opp til huset og til Dibon på offerhaugene for å gråte. På Nebo og på Medeba skal Moab hyle. Hvert hode er skallet, hvert skjegg raket av.
3 På gatene binder de sekk om seg. På takene og torgene skal alle hyle og la tårene strømme.
4 Hesjbon og El’ale skriker så det høres helt til Jahas. Derfor klager Moabs krigsmenn, Moabs sjel skjelver.
5 Mitt hjerte klager over Moab. Dets flyktninger kommer helt til Soar og til Eglat-Sjelisjia. Gråtende går de oppover bakken til Luhit, på veien til Horonajim løfter de klagerop over ødeleggelsen.
6 Nimrims vann blir til ørkener, gresset tørker bort, vekstene visner, det finnes ikke et grønt strå lenger.
7 Derfor bærer de det som de har samlet sammen, sitt oppsparte gods, over Vidjebekken.
8 Ja, klagerop lyder rundt omkring i Moabs land. Helt til Eglajim når jammerskriket, til Be’er-Elim når skriket,
9 for vannene i Dimon er fulle av blod. Ja, jeg vil la enda mer komme over Dimon - en løve skal overfalle de unnkomne av Moab, resten av landet.