14 Som en svale, som en trane, slik klynket jeg, jeg kurret som en due. Matte så mine øyne mot det høye: Herre! Jeg er redd, gå i borgen for meg!
15 Hva skal jeg si? Han har både sagt meg det, og han har gjort det. Stille vil jeg vandre alle mine år på grunn av min sjels bitre smerte.
16 Herre! Ved dem lever mennesket, og ved dem blir alt min ånds liv oppholdt. Du vil helbrede meg og la meg leve!
17 Se, til fred ble meg det bitre, ja, det bitre. I kjærlighet dro du min sjel ut fra ødeleggelsens grav. For du kastet alle mine synder bak din rygg.
18 For ikke priser dødsriket deg, ikke lover døden deg. Ikke venter de som farer ned i graven på din trofasthet.
19 De levende, de levende, de priser deg, som jeg gjør i dag. En far lærer sine barn om din trofasthet.
20 Herren står ferdig til å frelse meg. På mine strengeleker vil vi spille alle vårt livs dager i Herrens hus.