5 Vi ble som den urene alle sammen. All vår rettferdighet ble som et urent klesplagg. Som løvet visnet vi alle sammen, og som vinden førte våre misgjerninger oss bort.
6 Og det er ingen som påkaller ditt navn, som manner seg opp til å holde fast ved deg. For du har skjult ditt åsyn for oss og overlatt oss til å tæres bort i våre misgjerningers vold.
7 Men nå, Herre! Du er vår far. Vi er leire, og du er den som former oss, et verk av din hånd er vi alle sammen.
8 Herre, vær ikke så over all måte vred og kom ikke i hu misgjerninger til evig tid! Men tenk på at vi alle sammen er ditt folk!
9 Dine hellige byer er blitt en ørken. Sion er blitt en ørken, Jerusalem en ødemark.
10 Vårt hellige og herlige hus, hvor våre fedre lovet deg, er blitt oppbrent av ild, og alt som var vår lyst, er blitt til ruiner.
11 Vil du tross dette holde deg tilbake, Herre? Vil du tie og trykke oss så tungt?