1 Kom sammen, kom sammen du folk som ikke kjenner skam!
2 Gjør det, før Guds råd føder - som agner farer dagen fram - før Herrens brennende vrede kommer over dere, før Herrens vredes dag kommer over dere!
3 Søk Herren, alle dere nedbøyde i landet, som holder hans lov! Søk rettferdighet, søk ydmykhet! Kanskje dere blir skjult på Herrens vredes dag.
4 For Gasa skal bli forlatt, og Asjkelon skal bli en ørken. Asjdods folk skal jages ut midt på dagen, og Ekron skal rykkes opp med rot.
5 Ve dem som bor i bygdene ute ved havet, kreterfolket! Herrens ord kommer over deg, Kana’an, du filistrenes land. Jeg vil ødelegge deg så ingen skal bo i deg.
6 Og bygdene ute ved havet skal bli til beitemarker og enger for gjeterne, og til innhegninger for sauer og geiter.
7 Det skal bli en bygd for dem som blir igjen av Judas hus. Der skal de ha sitt beite. I husene i Asjkelon skal de hvile om kvelden. For Herren deres Gud skal se til dem og gjøre ende på deres fangenskap.
8 Jeg har hørt Moabs spott og Ammons barns hånsord, da de spottet mitt folk og bar seg overmodig at mot dets land.
9 Derfor, så sant jeg lever, sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud, skal det gå Moab som Sodoma og Ammons barn som Gomorra: De skal bli overgrodd av nesler, og en saltgruve og en ørken til evig tid. Resten av mitt folk skal plyndre dem. De som blir igjen av mitt folk, skal ta dem i eie.
10 Slik skal det gå dem for deres overmots skyld, fordi de hånte og bar seg overmodig at mot Herrens, hærskarenes Guds folk.
11 Forferdelig skal Herren vise seg mot dem. Han skal tilintetgjøre alle jordens guder, og alle hedningenes fjerne kyster skal tilbe ham, hvert folk på sitt sted.
12 Også dere etiopiere blir gjennomboret av mitt sverd.
13 Han rekker sin hånd ut mot Norden og ødelegger Assur og gjør Ninive til et øde sted, tørt som en ørken.
14 Der skal flokker hvile, alle slags ville dyr. Både pelikaner og hegrer skal overnatte på søylehodene der. Fuglesang høres i vinduene, grus ligger på dørterskelen, for sederpanelet er revet av.
15 Dette er den jublende byen, som bodde så trygt, som sa i sitt hjerte: Jeg og ingen annen! Hvor er den blitt til en ørken, et leie for ville dyr! Hver den som går forbi, blåser av den og rister hånlig med hånden. #Jes 23:7. 47:8. Klag 2:15. Nah 3:19.