1 Hva skal vi da si at vår far Abraham oppnådde etter kjødet?
2 Dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger, da har han jo noe å rose seg av. Men det har han ikke for Gud.
3 For hva sier Skriften: Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet.
4 Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent.
5 Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet.
6 Slik priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger:
7 Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult.
8 Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd.
9 Gjelder nå denne saligprisningen de omskårne, eller gjelder den også de uomskårne? Vi sier jo at troen ble regnet Abraham til rettferdighet.
10 Hvordan ble den så tilregnet ham? Skjedde det etter at han var blitt omskåret, eller da han var uomskåret? Ikke da han var omskåret, men da han var uomskåret.
11 Og han fikk omskjærelsens tegn til segl på den rettferdighet av tro som han hadde fått da han var uomskåret. Slik skulle han være far til alle de troende som er uomskårne, så rettferdigheten kunne bli tilregnet også dem,
12 og likeså far til de omskårne som ikke bare har omskjærelsen, men også følger i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde da han var uomskåret.
13 For det var ikke ved loven Abraham eller hans ætt fikk det løftet at han skulle være arving til verden, men ved troens rettferdighet.
14 For dersom de som holder seg til loven, er arvinger, da er troen blitt unyttig og løftet satt ut av kraft.
15 For loven virker vrede. Men der det ikke er noen lov, der er det heller ikke noe lovbrudd.
16 Derfor fikk han løftet ved tro, for at det kunne være av nåde, slik at løftet kunne stå fast for hele ætten, ikke bare for dem som har loven, men også for dem som har Abrahams tro. Han er jo far til oss alle,
17 slik det står skrevet: Til far for mange folkeslag har jeg satt deg. Han er vår far i Guds øyne - den Gud som han trodde på, han som gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til.
18 Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli mange folks far, etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli.
19 Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd - han var jo snart hundre år - og på at Saras morsliv var utdødd.
20 Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han ga Gud ære.
21 Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han òg mektig til å gjøre.
22 Derfor ble det også regnet ham til rettferdighet.
23 Men ikke bare for hans skyld er det skrevet at det ble tilregnet ham.
24 Det er skrevet også for vår skyld som skal få rettferdigheten tilregnet, vi som tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde,
25 han som ble gitt for våre overtredelser og reist opp til vår rettferdiggjørelse. #8:32. Jes 53:4. 1Kor 15:3. 2Kor 5:19. 1Joh 2:2.