7 Jeg, Daniel, var den eneste som så synet. De mennene som var med meg, så det ikke, men det kom stor redsel over dem, og de løp og gjemte seg.
8 Så ble jeg alene tilbake. Og da jeg hadde dette store synet, ble jeg helt maktesløs. Jeg skiftet farge og ble likblek; all min kraft var borte.
9 Jeg hørte lyden av ordene hans, og da jeg hørte den, falt jeg sanseløs ned med ansiktet mot jorden.
10 Da var det en hånd som rørte ved meg og hjalp meg opp på hender og knær.
11 Han sa til meg: «Daniel, du som er så høyt elsket av Gud, gi akt på de ordene som jeg vil tale til deg, og reis deg opp igjen. For nå er jeg sendt til deg.» Mens han talte slik til meg, reiste jeg meg skjelvende opp.
12 Så sa han til meg: «Vær ikke redd, Daniel. For fra den første dagen du satte deg fore å vinne forstand og ydmyke deg for din Gud, er dine ord blitt hørt; og på grunn av dine ord er jeg kommet.
13 Fyrsten over Perserriket gjorde motstand mot meg i 21 dager. Da kom Mikael, en av de fremste høvdingene, og hjalp meg. Jeg forlot ham der hos perserkongen.