1 Mederen Dareios overtok riket. Han var da 62 år gammel.
2 Dareios besluttet å sette 120 satraper over riket. De skulle bo rundt omkring i hele riket.
3 Over dem satte han tre riksråder, og den ene av dem var Daniel. For dem skulle satrapene gjøre regnskap, så kongen ikke skulle lide noe tap.
4 Daniel utmerket seg framfor de andre riksrådene og satrapene, fordi det var en usedvanlig ånd i ham. Derfor tenkte kongen på å sette ham over hele riket.
5 Da prøvde riksrådene og satrapene å finne noe å anklage Daniel for i hans embetsførsel. Men de var ikke i stand til å finne noen grunn til å klage på ham eller noe galt å si om ham. For han var pålitelig, og de fant verken forsømmelse eller feil hos ham.
6 Da sa de: «Vi har ikke noe å anklage denne Daniel for, hvis vi da ikke finner noe å si på hans gudsdyrkelse.»
7 Nå skyndte riksrådene og satrapene seg inn til kongen og sa til ham: «Kong Dareios leve evig!
8 Alle riksrådene, stattholderne, satrapene, rådsherrene og landshøvdingene har rådslått sammen: Kongen bør beslutte å gi et strengt påbud om at enhver som i tretti dager ber en bønn til noen annen enn deg, konge, enten det er til en gud eller et menneske, han skal kastes i løvehulen.
9 Gi nå et slikt påbud, konge, og skriv det opp, så det etter medernes og persernes uforanderlige lov ikke kan oppheves!»
10 I samsvar med dette satte Dareios opp et skriv med et slikt påbud.
11 Så snart Daniel fikk vite at skrivet var sendt ut, gikk han inn i huset sitt. I tak-kammeret hadde han åpne vinduer som vendte mot Jerusalem. Tre ganger om dagen falt han på kne for sin Gud med bønn og lovprisning, akkurat som han hadde gjort før.
12 Da kom disse mennene farende inn og fant Daniel mens han bad og påkalte sin Gud.
13 Så gikk de fram for kongen og sa: «Konge, har du ikke sendt ut påbud om at enhver som i tretti dager ber til noen annen enn deg, konge, enten det er til en gud eller et menneske, han skal kastes i løvehulen?» Kongen svarte: «Jo, det står fast etter medernes og persernes ugjenkallelige lov.»
14 Da sa de til kongen: «Daniel, en av de bortførte fra Juda, bryr seg verken om deg eller det påbudet du har sendt skriv om. Tre ganger om dagen ber han sin bønn.»
15 Da kongen hørte det, ble han ille til mote og tenkte på hvordan han kunne redde Daniel. Helt til solnedgang gjorde han hva han kunne for å finne en utvei til å berge ham.
16 Da kom disse mennene farende inn til kongen og sa til ham: «Konge, husk det er lov hos mederne og perserne at ikke noe påbud som kongen har gitt og ingen beslutning som han har tatt, kan gjøres om igjen.»
17 Så befalte kongen at de skulle hente Daniel og kaste ham i løvehulen. Kongen sa til Daniel: «Måtte din Gud, som du stadig dyrker, frelse deg!»
18 De hentet en stein og la den over åpningen til hulen. Kongen forseglet den med sitt eget og sine stormenns segl, så det ikke kunne gjøres noen forandring med Daniel.
19 Deretter gikk kongen til sitt slott og fastet hele natten. Han lot ingen av sine medhustruer komme inn til seg. Og han fikk ikke sove.
20 Tidlig om morgenen, så snart det lysnet, stod kongen opp og skyndte seg til løvehulen.
21 Da han kom bort til den, ropte han bekymret på Daniel og sa til ham: «Daniel, du som er tjener for den levende Gud, har din Gud, som du stadig dyrker, kunnet frelse deg fra løvene?»
22 Da svarte Daniel: «Kongen leve evig!
23 Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap, så de ikke har gjort meg noe vondt. For jeg er funnet uskyldig for ham; og mot deg, konge, har jeg heller ikke gjort noe galt.»
24 Da ble kongen overmåte glad og bød at de skulle dra Daniel opp av hulen. Da de hadde dratt Daniel opp, fantes det ingen skade på ham; for han hadde satt sin lit til sin Gud.
25 Kongen gav nå befaling om at de mennene som hadde anklaget Daniel, skulle hentes og kastes i løvehulen sammen med sine barn og hustruer. De hadde ikke nådd bunnen av hulen før løvene grep dem og knuste hvert ben i kroppen på dem.
26 Deretter skrev kong Dareios til alle folk og stammer med ulike språk over hele jorden: «Jeg ønsker dere fred og lykke!
27 Hermed gir jeg påbud om at folket overalt i mitt rike skal ha age for Daniels Gud og skjelve for ham.For han er den levende Gud,han blir til evig tid.Hans rike går ikke til grunne,hans velde tar aldri slutt.
28 Han frelser og utfrir,han gjør tegn og underi himmelen og på jorden.Det var han som frelste Daniel ¬fra løvene.»
29 Siden gikk det Daniel vel både mens Dareios og Kyros var konger i Persia.