1 Ord av Forkynneren, sønn av David, konge i Jerusalem.
2 Alt er tomhet, ¬sier Forkynneren,ja, alt er bare tomhet.
3 Hva har menneskene igjen ¬for sitt strev,av alt de sliter med ¬under solen?
4 Slekter går, ¬og slekter kommer,men jorden står alltid ved lag.
5 Solen går opp, ¬og solen går ned,så skynder den seg tilbaketil stedet der den går opp.
6 Vinden blåser mot sør,så dreier den mot nord;stadig snur og skifter denog tar fatt ¬på samme rundgang igjen.
7 Alle elver renner ut i havet,men havet blir ikke fullt;dit elvene før har rent,fortsetter de å renne.
8 Mannen blir trett av å taleog får ikke sagt det han vil.Øyet blir ikke mett av å se,og øret får aldri nok av å høre.
9 Det som var, skal alltid være,og det som skjedde, ¬skal atter skje.Det fins ikke noe nytt ¬under solen.
10 Blir det sagt om noe: ¬«Se, dette er nytt»,har det likevel vært der før,helt fra eldgammel tid.
11 Ingen tenker på slekter ¬som var;og slekter som en gang ¬kommer,vil heller ikke leve i minnethos dem som siden skal følge.
12 Jeg, Forkynneren, var kongeover Israel, i Jerusalem.
13 Jeg satte meg fore å granskeog utforske med visdomalt det som skjer ¬under himmelen.Det er et plagsomt strevGud har gitt menneskene.
14 Jeg så på alt som hender,det som blir gjort under solen.Se, alt er tomhet ¬og jag etter vind.
15 Det som er kroket, ¬kan ikke rettes,og det som mangler, ¬kan ikke telles.
16 Jeg sa i mitt stille sinn:Se, jeg har fått større ¬og rikere visdomenn noen annen ¬som har hersketi Jerusalem før meg.Mye har jeg lært å kjenneav visdom og kunnskap.
17 Jeg la vinn på ¬å lære visdom å kjenne,å få kjennskap ¬til uforstand og dårskap.Men jeg fant ¬at også det er jag etter vind.
18 For med stor visdom ¬følger mange kvaler.Den som øker sin kunnskap, ¬øker sin smerte.