1 Å, hvor Herren i sin vredehar hyllet Sion ¬i mørke skyer.Han har kastet Israels prydfra himmelen ned på jorden.Sin fotskammel ¬kom han ikke i hupå sin vredes dag.
2 Herren har uten skånselødelagt alle Jakobs bosteder.I sin harme rev han nedalle festningene ¬for folket i Juda.Han jevnet dem med jordenog vanæret riket ¬og dets stormenn.
3 I brennende vrede hogg han avhvert horn i Israel.Da fienden rykket fram,trakk han sin høyre hånd ¬tilbake.I Jakob tente han en ildsom flammet oppog fortærte rundt omkring.
4 Som en fiende spente han buenog løftet sin høyre hånd.Som en motstander drepte hanalt det vi frydet oss over å se.Over Sion-datterens teltøste han sin harme ut som ild.
5 Herren viste seg som en fiendeog gjorde ende på Israel.Han ødela alle borgene ¬i landetog utslettet festningene.Sorg og sut hopet han oppover Judas datter.
6 Han herjet sin hytte ¬som en ribber en hage,tilintetgjorde sitt samlingssted.Herren lot folk på Sion glemmebåde høytid og sabbat.I sin harme og vredehar han vanæret konge og prest.
7 Herren forkastet sitt alterog oppgav sin helligdom.Borgmurene i byenovergav han i fiendens hånd.De ropte høyt i Herrens hussom på en høytidsdag.
8 Herren satte seg foreå ødelegge muren ¬for Sions datter.Han strakte målesnoren utfor å rive nedog trakk ikke hånden tilbake.Han spredte sorg ¬over voll og mur,og nå er de sunket sammen.
9 Byens porter er sunket i jorden,bommene har han sprengt ¬og knust.Konge og stormenn ¬er i fremmed land,det er ingen rettledning å få.Profetene får ikke lengersyner fra Herren.
10 De eldste i folket på Sionsitter tause på jorden.De strør mold på hodetog binder sørgeplagg om livet.De unge piker i Jerusalembøyer sitt hode mot jorden.
11 Øynene mine forgår av gråt,det gjærer i mitt indre.Mitt mot og min kraft er bortefordi mitt folk er brutt sammen,for både barn og spedbarnsiger om i byens gater.
12 De roper til sine mødre:«Hvor blir det av brød og vin?»De siger om som såredei byens gaterog trekker sitt ¬siste åndedragved sine mødres bryst.
13 Hvordan skal jeg tale til deg,hva skal jeg ligne deg med,du Jerusalems datter?Hvilken sammenligning ¬skal jeg bruke,for å trøste deg, Sion, ¬du unge jomfru?For din skade er stor ¬som havet,hvem kan lege deg?
14 Løgn og bedrag var synenesom dine profeter forkynte deg.De åpenbarte ikke din skyld,så de kunne vende din lagnad.Nei, tomme, ¬villedende spådomsordfikk de om deg i synene sine.
15 Alle som drar forbi på veien,slår hendene sammen ¬når de ser deg.De spotter Jerusalems datterog rister på hodet av henne:«Er dette den byen som ble kaltden fullkomne skjønnhet, ¬en fryd for all verden?»
16 Alle dine fienderspiler opp gapet mot deg.De piper, skjærer tenner ¬og sier:«Vi har utslettet henne.Ja, dette er dagen vi ventet på,vi har fått oppleve den.»
17 Herren har gjort det han tenkte,han har oppfylt det ordsom han forkynte ¬for lenge siden.Uten skånsel rev han ned.Han lot fienden more seg ¬over degog løftet ¬dine motstanderes horn.
18 Rop av hjertet til Herren,klag din nød, du Sions datter!La tårene strømme som bekkerbåde dag og natt!Unn deg ikke hvile,la ikke ditt øye få ro!
19 Stå opp, rop høyt om natten,når nattevaktene begynner.La det komme fram for Herren,det som fyller ditt hjerte.Løft dine hender til hamog be om livet ¬for dine småbarn,som utmattet av sultsiger om på alle gatehjørner.
20 Se, Herre, og legg merke tilhvem du behandler så ille.Skal kvinner spise sine barn,de små som de bærer på armen?Skal prest og profet bli drepti Herrens helligdom?
21 Unge og gamle ligger på jorden,midt i gatene.Mine unge piker og gutterer nå falt for sverd.Du drepte dem ¬på din vredes dag,da du slaktet uten skånsel.
22 Som du samler folket ¬på en festdag,slik sendte du redsler ¬mot meg.Ingen slapp unna ¬og berget segpå Herrens vredes dag.Barna som jeg ¬hadde båret og fostret,gjorde fienden ende på.