1 Jeg er en mann ¬som har opplevd nød,Herren brukte staven i harme.
2 Han har drevet og ført meginn i mørke uten lysning.
3 Ja, mot meg ¬har han vendt sin håndhele dagen, gang på gang.
4 Han lot mitt kjøtt ¬og min hud tæres bortog knuste mine ben.
5 Han bygde opp mot megen mur av bitterhet og møye.
6 På mørke steder lot han meg bo,lik dem som døde ¬for lenge siden.
7 Han murte meg inne, ¬så jeg ikke slapp ut,og la meg i tunge bronselenker.
8 Selv når jeg skrek ¬og ropte om hjelp,lukket han øret for min bønn.
9 Han sperret mine veier ¬med tilhoggen steinog gjorde stiene krokete ¬for meg.
10 Han voktet på meg ¬som en bjørn,som en løve fra sitt skjulested.
11 Han førte meg på villspor ¬og lammet meg,jeg ble stiv av skrekk.
12 Han spente buen ¬og stilte meg oppsom mål for sine piler.
13 De piler han hadde i koggeret,sendte han inn i mine nyrer.
14 Jeg ble til latter ¬for hele mitt folk,de spottet meg hele dagen.
15 Han mettet meg med bitterhetog blandet malurt i mitt beger.
16 Han gav meg småstein ¬å tygge påog trykket meg ned i støvet.
17 Du støtte meg bort, ¬tok freden fra meg,jeg glemte hva lykke er.
18 Jeg sa: Det er slutt på min æreog på det håp jeg hadde ¬til Herren.
19 Tanken på min nød ¬og hjemløsheter som malurt og gift.
20 Likevel må jeg tenke på det,jeg er nedtrykt i min sjel.
21 Men én ting ¬legger jeg meg på sinne,derfor har jeg håp:
22 Herrens miskunn er ikke forbi,hans barmhjertighet ¬tar ikke slutt.
23 Den er ny hver morgen,stor er din trofasthet.
24 Jeg sier: Herren er min lodd,derfor står mitt håp til ham.
25 Herren er god mot demsom venter på ham ¬og søker ham.
26 Det er godt å være stilleog vente på hjelp fra Herren.
27 Det er godt for mannenå bære åk i sin ungdom.
28 Han skal sitte alene og tienår Herren legger byrder ¬på ham,
29 bøye seg ned ¬med munnen mot jorden,– kanskje er det håp –
30 snu kinnet til den som slår,og mette seg med vanære.
31 For Herren støter ikke bortfor alle tider.
32 Volder han sorg og plage,forbarmer han seg ¬i sin store troskap.
33 For Herren har ikke hjerte tilå kue eller plage menneskene.
34 Når noen tråkker under fotalle fangene i landet,
35 fordreier retten for en mannlike for øynene på Den Høyeste
36 eller gjør urett ¬mot noen i en sak,ser ikke Herren slikt?
37 Hvem kan tale slik ¬at noe henderhvis ikke Herren ¬har befalt det?
38 Skjer ikke både ondt og godtpå Den Høyestes befaling?
39 Hvorfor klager et menneske ¬som lever?Enhver får sørge over sin synd.
40 La oss ransake ¬og prøve våre veierog vende om til Herren.
41 La oss løfte våre hjerter ¬og hendertil Gud i himmelen.
42 Vi har syndet og vært ulydige,og du har ikke tilgitt.
43 Du innhyllet deg i vrede,forfulgte og drepte oss ¬uten skånsel.
44 Du omgav deg med skyer,så ingen bønn nådde fram.
45 Du gjorde oss til skrap og skrotblant folkeslagene.
46 Alle våre fienderspiler opp gapet mot oss.
47 Gru og grav er blitt vår lodd,ødeleggelse og undergang.
48 Tårene strømmer ¬fra mine øynefordi mitt folk er brutt sammen.
49 Tårene renner stadig ¬fra mitt øye,og det tar ikke slutt
50 før Herren skuer nedfra himmelen og ser det.
51 Det gjør meg inderlig vondtå se alle kvinnene i min by.
52 De som var imot meg ¬uten grunn,jaget og jaget meg som en fugl.
53 De drev meg levende ¬i en fallgravog kastet stein over meg.
54 Vannet flommet over hodet ¬på meg;jeg tenkte: ¬«Nå er det ute med meg.»
55 Herre, da ropte jeg ditt navndypt nede fra graven.
56 Du hørte på meg da jeg bad:«Du må ikke lukke ørenefor min bønn om befrielse.»
57 Du var nær da jeg kalte på deg;du sa: «Vær ikke redd!»
58 Herre, du har ført min sak,du løste meg ut, så jeg fikk leve.
59 Herre, du så den urett jeg led,og hjalp meg til min rett.
60 Du så deres store hevnlyst,alle deres onde planer mot meg.
61 Herre, du har hørt ¬hvordan de spottet,alt det onde de planla mot meg.
62 Mine uvenner hviskerog murrer mot meg dagen lang.
63 Se, enten de sitter eller står,lager de nidviser mot meg.
64 Herre, du vil gi dem igjenfor det de selv har gjort.
65 Du gjør deres hjerte hardtog sender forbannelse ¬over dem.
66 Du forfølger dem i vrede,utrydder dem ¬under Herrens himmel.