1 Etter at Hiskia trofast hadde utført alt dette, rykket kong Sanherib av Assur inn i Juda. Han beleiret de befestede byene der og sa at han ville ta dem med makt.
2 Da Hiskia fikk se at Sanherib var kommet for å angripe Jerusalem,
3 rådførte han seg med stormennene og krigsheltene sine om de skulle tette til vannkildene utenfor byen. De støttet ham i dette.
4 Det samlet seg nå mye folk, og de tettet til alle kildene og elven som renner igjennom landet. De sa: «Hvorfor skulle kongen av Assur komme og finne rikelig med vann?»
5 Kongen styrket sin makt. Han bygde opp igjen hele den delen av muren som var revet ned, og reiste tårn på den. Han førte opp en ny mur utenfor den gamle, og han forsterket Millo i Davidsbyen. Han fikk laget mange våpen og skjold.
6 Så satte han hærførere over folket, samlet dem hos seg på plassen foran byporten og talte oppmuntrende til dem:
7 «Vær modige og sterke! Vær ikke redde og la dere ikke skremme av assyrerkongen og hele den hæren han har med seg. For den som er med oss, er større enn den som er med ham.
8 Bare menneskelig styrke er med ham, men Herren vår Gud er med oss. Han vil hjelpe oss og føre våre kriger.» Og folket ble styrket av ordene til Juda-kongen Hiskia.
9 Deretter sendte kong Sanherib av Assur, som lå ved Lakisj med hele styrken sin, noen av mennene sine til Jerusalem, til Juda-kongen Hiskia og alle de judeerne som var i Jerusalem. De skulle si:
10 «Så sier Sanherib, kongen av Assur: Hva er det dere stoler på, siden dere blir værende i Jerusalem under beleiringen?
11 Hiskia villeder dere, og han vil la dere dø av sult og tørst når han sier: ‘Herren vår Gud skal redde oss fra assyrerkongens hånd.’
12 Har ikke denne Hiskia tatt bort hans offerhauger og altere og sagt til folket i Juda og Jerusalem: ‘Bare foran ett alter skal dere bøye dere og tilbe, og bare på det skal dere tenne offerild’?
13 Vet dere ikke hva jeg og fedrene mine har gjort med folkene i alle andre land? Kunne disse folkeslagenes guder redde landene sine fra min hånd?
14 Hvem av alle gudene til disse folkeslagene som fedrene mine slo med bann og utryddet, har vært i stand til å redde sitt folk fra min hånd? Og så skulle guden deres kunne redde dere!
15 La nå ikke Hiskia narre dere! La ham ikke villede dere på denne måten! Tro ikke på ham! For ingen gud hos noe folkeslag eller rike har kunnet redde sitt folk fra min eller mine fedres hånd. Hvordan kan da guden deres redde dere fra min hånd?»
16 Dette og mye mer talte mennene hans mot Herren Gud og mot Hiskia, tjeneren hans.
17 Sanherib skrev også brev for å håne Herren, Israels Gud, og han spottet ham slik: «Like lite som folkeslagenes guder rundt om i landene har reddet sine folk fra min hånd, like lite skal guden til Hiskia kunne redde sitt folk.»
18 Så ropte de med høy stemme på judeisk til folket i Jerusalem som sto på muren. De ville sette frykt i dem og skremme dem, så de kunne innta byen.
19 De talte om Jerusalems Gud på samme måten som om gudene hos andre folk på jorden, de som er et verk av menneskehender.
20 Kong Hiskia og profeten Jesaja, sønn av Amos, ba og ropte til himmelen.
21 Og Herren sendte en engel som gjorde ende på alle tapre krigere, høvdinger og stormenn i assyrerkongens leir, så han med skam måtte vende tilbake til sitt land. Og da han gikk inn i sin guds hus, kom noen av hans egne etterkommere og hogg ham ned med sverd.
22 Slik frelste Herren Hiskia og dem som bodde i Jerusalem, fra kong Sanherib av Assur og fra alle andre fiender, og han ga dem ro på alle kanter.
23 Det var mange som kom til Jerusalem med gaver til Herren og med verdifulle ting til Juda-kongen Hiskia. Han ble høyt ansett blant alle folkeslag etter dette.
24 På den tiden ble Hiskia dødssyk. Da ba han til Herren, og han svarte ham og gjorde et under.
25 Men Hiskia var ikke takknemlig for den velgjerningen som var gjort mot ham; hans hjerte ble hovmodig. Da kom det vrede over ham og over Juda og Jerusalem.
26 Men Hiskia ydmyket seg, enda så hovmodig han var, og det samme gjorde de som bodde i Jerusalem. Derfor kom ikke Herrens vrede over dem så lenge Hiskia levde.
27 Hiskia skaffet seg stor rikdom og ære. Han laget seg skattkamre for sølv og gull og kostbare steiner, balsamolje, skjold og alle slags kostbare gjenstander.
28 Han bygde lagerhus for avlingen av korn, ny vin og fin olje, og fjøs for all slags buskap, og han skaffet buskap til fjøsene.
29 Han bygde byer og skaffet seg mye småfe og storfe, for Gud hadde gitt ham stor rikdom.
30 Det var Hiskia som tettet til det øvre utløpet av Gihon-kilden og ledet vannet nedover mot vest til Davidsbyen. Hiskia lyktes i alt han gjorde.
31 Slik var det også da det kom sendebud fra Babels stormenn. De var sendt til ham for å forhøre seg om det underet som hadde skjedd i landet den gangen Gud forlot ham for å sette ham på prøve og finne ut hva som bodde i hjertet hans.
32 Det som ellers er å fortelle om Hiskia og den trofastheten han viste, det står skrevet i synene til profeten Jesaja, sønn av Amos, og i boken om Judas og Israels konger.
33 Hiskia gikk til hvile hos fedrene sine. De gravla ham i skråningen blant gravene til Davids etterkommere. Alle som bodde i Juda og Jerusalem, viste ham stor ære da han døde. Hans sønn Manasse ble konge etter ham.