1 Herren sa til Moses: «Gå til farao! Det er jeg som har gjort hjertene harde, både i ham og i tjenerne hans, for at jeg skal gjøre disse tegnene blant dem,
2 og for at du skal fortelle barn og barnebarn hvordan jeg viste min makt i Egypt, og hvilke tegn jeg gjorde blant dem. Da skal dere kjenne at jeg er Herren.»
3 Moses og Aron gikk til farao og sa til ham: «Så sier Herren, hebreernes Gud: Hvor lenge vil du nekte å bøye deg for meg? La mitt folk dra, så de kan tjene meg!
4 For nekter du å la mitt folk dra, skal jeg i morgen sende gresshopper inn over landet ditt.
5 De skal dekke alt synlig land, så man ikke lenger kan se jorden. De skal ete opp den resten som er blitt igjen, det dere har igjen etter haglet, og de skal snauspise hvert tre som vokser på marken.
6 De skal fylle både dine hus og dine tjeneres hus og alle hus i Egypt. Noe slikt har verken fedrene eller forfedrene dine sett fra den dagen de kom til verden og til denne dag.» Så snudde han seg og gikk bort fra farao.
7 Da sa faraos tjenere til ham: «Hvor lenge skal denne mannen være en snare for oss? La mennene dra, slik at de kan tjene Herren sin Gud! Forstår du ennå ikke at Egypt går til grunne?»
8 Da ble Moses og Aron hentet tilbake til farao, og han sa til dem: «Gå og tjen Herren deres Gud! Men hvem er det egentlig som skal gå?»
9 «Vi skal gå både unge og gamle», svarte Moses. «Vi går med våre sønner og døtre, vårt småfe og storfe, for vi skal holde høytid for Herren.»
10 Men han sa til dem: «Herren skulle nok være med dere hvis jeg lot dere og småbarna deres dra! Der ser dere, dere har ondt i sinne.
11 Nei, slik blir det ikke! Mennene kan dra av sted og tjene Herren, for det ba dere om.» Dermed ble de jaget bort fra farao.
12 Da sa Herren til Moses: «Rekk hånden ut over Egypt, så skal gresshoppene komme over landet. De skal ete opp alt som vokser der, alt det som haglet lot være igjen.»
13 Moses rakte staven sin ut over Egypt, og Herren drev en østavind inn over landet hele den dagen og hele natten. Da det ble morgen, hadde østavinden ført med seg gresshoppene.
14 Gresshoppene kom inn over hele Egypt, og de slo seg ned overalt i landet. Så mange gresshopper har det aldri før vært og kommer det aldri mer til å bli.
15 De dekket alt synlig land, så jorden ble helt svart. Og de åt opp alt som vokste i landet, og all frukten som var igjen på trærne etter haglværet. Det ble ikke noe grønt igjen, verken på trær eller planter, i hele Egypt.
16 Da sendte farao i all hast bud etter Moses og Aron. Han sa: «Jeg har syndet mot Herren deres Gud og mot dere.
17 Men tilgi meg nå denne ene gangen, og gå i forbønn for meg hos Herren deres Gud så han tar denne døden bort fra meg!»
18 Moses gikk så bort fra farao og gikk i forbønn hos Herren.
19 Da vendte Herren vinden, og den ble til en svært kraftig vestavind. Den førte gresshoppene bort og kastet dem i Sivsjøen. Det ble ikke en eneste gresshoppe igjen i Egypt.
20 Men Herren gjorde faraos hjerte ubøyelig, og han lot ikke israelittene dra.
21 Herren sa til Moses: «Rekk hånden opp mot himmelen, så skal det komme mørke over Egypt, et mørke så tett at en kan ta på det!»
22 Moses rakte hånden opp mot himmelen. Da ble det stummende mørkt i hele Egypt i tre dager.
23 I tre dager kunne ingen se hverandre og ingen reise seg fra plassen sin. Men der israelittene bodde, var det lyst.
24 Da sendte farao bud etter Moses og sa: «Gå og tjen Herren! Småfeet og storfeet må bli igjen, men barna kan gå med dere.»
25 Moses svarte: «Du skal selv gi oss slaktoffer og brennoffer så vi kan ofre til Herren vår Gud,
26 men buskapen vår skal også være med. Ikke en klov skal bli igjen. For det er buskapen vi må ta av når vi skal tjene Herren vår Gud. Og vi vet ikke hva vi skal tjene Herren med før vi kommer fram.»
27 Men Herren gjorde faraos hjerte ubøyelig, og han ville ikke la dem dra.
28 Farao sa til Moses: «Gå fra meg! Vokt deg så du ikke kommer for mitt ansikt mer! For den dagen du gjør det, skal du dø!»
29 Moses svarte: «Det er rett som du sier. Jeg skal aldri se ditt ansikt igjen.»