1 De brøt opp fra Elim, og hele Israels menighet kom til Sin-ørkenen, som ligger mellom Elim og Sinai. Det var den femtende dagen i den andre måneden etter at de hadde dratt ut av Egypt.
2 Hele menigheten klaget til Moses og Aron i ørkenen
3 og sa: «Om vi bare hadde fått dø for Herrens hånd i Egypt da vi satt omkring kjøttgrytene og spiste oss mette! Men nå har dere ført oss ut i denne ørkenen for at alle vi som er samlet her, skal dø av sult.»
4 Da sa Herren til Moses: «Se, jeg vil la det regne brød ned til dere fra himmelen. Hver dag skal folket gå ut og sanke en dagsrasjon. Slik vil jeg sette dem på prøve og se om de følger min lov eller ikke.
5 Når de på den sjette dagen tilbereder det de har hentet, skal det være dobbelt så mye som det de ellers sanker hver dag.»
6 Så sa Moses og Aron til alle israelittene: «I kveld skal dere forstå at det var Herren som førte dere ut av Egypt.
7 Og i morgen tidlig skal dere se Herrens herlighet, for han har hørt hvordan dere klager til ham. Men hvem er vel vi, siden dere klager til oss?»
8 Moses fortsatte: «I kveld skal Herren gi dere kjøtt å spise, og i morgen brød å mette dere med. For Herren har hørt hvordan dere har klaget til ham. Men hvem er vi? Det er ikke over oss dere klager, men over Herren.»
9 Moses sa til Aron: «Si til hele Israels menighet: Kom fram for Herren, for han har hørt klagene deres!»
10 Mens Aron talte til Israels menighet, vendte de seg mot ørkenen. Og se, Herrens herlighet viste seg i skyen.
11 Da talte Herren til Moses:
12 «Jeg har hørt hvordan israelittene klager. Si til dem: I skumringen skal dere få kjøtt å spise, og i morgen tidlig skal dere få mette dere med brød. Dere skal kjenne at jeg er Herren deres Gud.»
13 Da det ble kveld, kom det vaktler og dekket leiren, og om morgenen lå det et lag med dugg rundt leiren.
14 Da duggen forsvant, var ørkenen dekket av et fint, kornet lag. Det var som fint rim på jorden.
15 Da israelittene så det, sa de til hverandre: «Hva er det?» For de visste ikke hva det var. Og Moses sa til dem: «Det er det brødet Herren har gitt dere å spise.
16 Dette er det påbudet Herren har gitt: Sank av dette så mye som dere kan spise, en omer per hode. Dere skal hente til dem som bor i teltet, etter hvor mange dere er.»
17 Det gjorde israelittene. Noen sanket mye, andre lite.
18 Da de målte det i forhold til en omer, hadde den som hadde sanket mye, ikke noe til overs. Og den som hadde sanket lite, manglet ingenting. Alle hadde sanket så mye mat som de trengte.
19 Moses sa til dem: «Ingen må la det bli noe igjen av det til neste morgen.»
20 Men de hørte ikke på Moses. Noen av dem lot noe bli igjen til neste morgen. Da gikk det mark i det, og det stinket. Og Moses ble sint på dem.
21 Hver morgen sanket hver enkelt så mye mat som han trengte. Når solen begynte å varme, smeltet det.
22 Den sjette dagen sanket de dobbelt så mye brød, to omer til hver. Og alle lederne i menigheten kom og fortalte det til Moses.
23 Da sa han til dem: «Dette er det Herren har sagt. I morgen er det sabbatshvile, en hellig sabbat for Herren. Bak nå det som skal bakes, og kok det som skal kokes! Men alt det som blir til overs, skal dere legge bort til i morgen.»
24 Så la de det bort til om morgenen, slik Moses hadde pålagt dem. Da stinket det ikke, og det var ikke mark i det.
25 Moses sa: «Spis det i dag, for i dag er det sabbat for Herren. I dag finner dere ikke noe på marken.
26 Seks dager skal dere sanke det. Men den sjuende dagen er det sabbat. Da er det ikke noe der.»
27 Likevel var det noen som gikk ut for å sanke den sjuende dagen. Men de fant ingenting.
28 Da sa Herren til Moses: «Hvor lenge vil dere nekte å holde mine bud og lover?
29 Legg merke til at Herren har gitt dere sabbaten! Derfor gir han dere på den sjette dagen mat for to dager. Bli hvor dere er! Ingen må forlate området sitt den sjuende dagen.»
30 Så holdt folket seg i ro den sjuende dagen.
31 Israelittene kalte det manna. Det lignet korianderfrø. Det var hvitt og smakte som tynne kaker bakt i honning.
32 Moses sa: «Dette er det påbudet Herren har gitt dere: Fyll en omer med manna og oppbevar den for etterkommerne deres, så de kan få se det brødet jeg ga dere å spise i ørkenen da jeg førte dere ut av Egypt.»
33 Og Moses sa til Aron: «Ta en krukke, fyll en omer manna i den og sett den ned for Herrens ansikt! Den skal oppbevares for etterkommerne deres.»
34 Aron gjorde som Herren hadde pålagt Moses. Han satte krukken foran vitnesbyrdet. Der skulle den oppbevares.
35 Israelittene spiste manna i førti år, til de kom til bebodd land. De spiste manna helt til de kom til grensen mot Kanaan. –
36 En omer er en tiendedel av en efa.