9 Men kvinnen fra Tekoa svarte kongen: «Min herre konge, jeg og mitt hus skal bære skylden. Kongen og tronen skal være skyldfri.»
10 Kongen sa: «Hvis noen sier noe til deg, så før ham hit! Han skal ikke plage deg mer.»
11 Da sa hun: «Måtte kongen huske på Herren din Gud, så ikke blodhevneren volder enda mer ulykke og sønnen min blir drept.» Kongen svarte: «Så sant Herren lever, ikke et hår skal bli krummet på din sønns hode.»
12 Da sa kvinnen: «La din tjenestekvinne få si enda et ord til min herre kongen.» «Tal», sa han.
13 Kvinnen sa: «Hvorfor har du da tenkt ut en slik ulykke mot Guds folk? For med det kongen nå sa, har han gjort seg selv skyldig, siden kongen ikke lar ham som er støtt bort, vende tilbake.
14 Sannelig, vi må alle dø. Vi er lik vann som helles ut på jorden og ikke kan øses opp igjen. Men Gud vil ikke ta liv. Hans vilje er at den som er støtt bort fra ham, ikke skal være det lenger.
15 Jeg er kommet for å legge denne saken fram for min herre kongen. For folket skremte meg, og da tenkte jeg: Din tjenestekvinne vil gå og snakke med kongen. Kanskje gjør kongen det hans tjenestekvinne ber ham om.