1 Etter en tid fikk Absalom seg vogn og hester og femti mann som løp foran ham.
2 Tidlig om morgenen pleide han å stille seg ved siden av veien til byporten. Og hver gang det kom en mann som hadde en sak han ville legge fram for kongen og få dom i, ropte Absalom på ham og spurte: «Hvilken by er du fra?» Når han så svarte: Din tjener er fra den og den av Israels stammer,
3 sa Absalom til ham: «Din sak er både god og rett, men ingen hører på deg hos kongen.»
4 Og så pleide han å si: «Bare de ville sette meg til dommer i landet! Da kunne alle som hadde en tvist eller en sak, komme til meg, og jeg skulle hjelpe dem til å få sin rett.»
5 Når noen kom bort og ville kaste seg ned for ham, rakte han ut hånden, reiste ham opp og kysset ham.
6 Slik gjorde Absalom med alle israelitter som kom til kongen for å få dom i en sak, og på den måten stjal han israelittenes hjerte.
7 Da fire år var gått, sa Absalom til kongen: «La meg få dra til Hebron og oppfylle et løfte jeg har gitt Herren.
8 For da jeg bodde i Gesjur i Aram, ga din tjener dette løftet: Fører Herren meg tilbake til Jerusalem, vil jeg ofre til ham.»
9 Kongen svarte: «Gå i fred!» Og Absalom dro straks av sted til Hebron.
10 Samtidig sendte han i hemmelighet ut budbærere til alle Israels stammer med følgende beskjed: «Når dere hører hornet gjalle, skal dere rope: Absalom er blitt konge i Hebron!»
11 To hundre mann forlot Jerusalem sammen med Absalom. De var utkalt og gikk i god tro uten å ane uråd.
12 Mens Absalom bar fram slaktofrene, sendte han bud etter Ahitofel fra Gilo, Davids rådgiver, som var i hjembyen sin. Sammensvergelsen økte i styrke, og det samlet seg mer og mer folk om Absalom.
13 Det kom en budbærer til David og sa: «Hver mann i Israel har vendt sitt hjerte til Absalom.»
14 Da sa David til alle de mennene han hadde hos seg i Jerusalem: «Kom, la oss flykte! Ellers klarer vi ikke å slippe unna Absalom. Skynd dere av sted! Ellers vil han raskt ta oss igjen. Så fører han ulykke over oss og slår byen med sverd.»
15 Kongens menn svarte: «Dine tjenere vil gjøre alt vår herre kongen ønsker.»
16 Så dro kongen og alle i hans hus av sted til fots. Bare ti medhustruer lot han være igjen for å se etter kongeborgen.
17 Kongen og hele hæren dro ut til fots. De stanset ved det siste huset.
18 Alle kongens menn gikk forbi ham. Alle kreterne og pleterne og alle de seks hundre mennene som hadde fulgt ham fra Gat, gikk forbi foran kongen.
19 Da sa kongen til Ittai fra Gat: «Hvorfor går du også med oss? Vend tilbake og bli hos den nye kongen! For du er en fremmed her og en som selv er drevet i eksil fra hjemstedet ditt.
20 Du kom i går, og så skulle jeg i dag la deg flakke omkring sammen med oss? Jeg vet ikke selv hvor jeg skal gå. Vend tilbake, og ta dine landsmenn med deg! Måtte Herren være god og trofast mot dere!»
21 Men Ittai svarte kongen: «Så sant Herren lever, og så sant min herre kongen lever, hvor min herre kongen er, der vil også din tjener være, enten det bærer til liv eller død.»
22 Da sa David til Ittai: «Så gå forbi, du også!» Og Ittai fra Gat gikk forbi med alle mennene sine og kvinnene og barna deres.
23 Alle gråt høyt da hæren gikk forbi. Kongen krysset Kedron-bekken, og hele hæren gikk forbi og tok veien mot ørkenen.
24 Nå kom også Sadok og alle levittene som bar Guds paktkiste. De satte kisten ned, og Abjatar bar fram offer, inntil hele hæren hadde dratt ut av byen.
25 Kongen sa til Sadok: «Før Guds paktkiste tilbake til byen. Hvis jeg finner nåde for Herrens øyne, lar han meg komme tilbake, så jeg får se igjen både paktkisten og stedet der den står.
26 Men skulle han si: Jeg vil ikke vite av deg, da får han gjøre med meg som han synes best.»
27 Så sa kongen til presten Sadok: «Forstår du? Vend tilbake til byen i fred! Din sønn Ahimaas og Abjatars sønn Jonatan skal være med dere.
28 Så skal jeg vente ved vadestedene i ørkenen til det kommer melding fra dere.»
29 Da førte Sadok og Abjatar Guds paktkiste tilbake til Jerusalem, og der ble de værende.
30 David gikk gråtende oppover Oljeberget, barbeint og med tildekket hode. Alle som var med ham, hadde også dekket til hodet og gikk gråtende oppover.
31 David fikk høre at Ahitofel var blant dem som hadde sammensverget seg med Absalom, og han ba: «Herre, gjør Ahitofels råd til skamme!»
32 Da David nådde toppen der en pleier å tilbe Gud, kom arkitten Husjai imot ham med flerret kjortel og med jord på hodet.
33 David sa til ham: «Hvis du drar sammen med meg, blir du bare til bry for meg.
34 Men vender du tilbake til byen, kan du hindre Ahitofels planer for meg. Si til Absalom: Jeg vil være din tjener, konge. Før har jeg tjent din far, nå vil jeg tjene deg.
35 Der har du også prestene Sadok og Abjatar med deg. Alt du får høre fra kongens hus, skal du melde til dem.
36 Begge sønnene deres er der sammen med dem, Sadoks sønn Ahimaas og Abjatars sønn Jonatan. Med dem skal dere sende bud til meg om alt dere får høre.»
37 Så kom Husjai, Davids venn, til Jerusalem på samme tid som Absalom dro inn i byen.