3 Men de svarte: «Dra ikke ut! For om vi flykter, er det ingen som bryr seg om det. Om halvparten av oss faller, er det ingen som enser det. Men du er jevngod med ti tusen av oss. Derfor er det bedre at du holder deg i byen og kommer oss til hjelp derfra.»
4 Da sa kongen til dem: «Jeg skal gjøre som dere ønsker.» Så stilte kongen seg ved byporten mens hele hæren dro ut i avdelinger på hundre og tusen mann.
5 Men kongen befalte Joab, Abisjai og Ittai at de skulle fare varsomt fram mot den unge Absalom. Hele hæren hørte at kongen ga alle hærførerne denne ordren om Absalom.
6 Så dro hæren ut i åpen mark mot israelittene, og slaget sto i Efraim-skogen.
7 Der ble israelittene slått av Davids menn, og det ble et stort mannefall den dagen, i alt tjue tusen mann.
8 Striden bredte seg over hele landet omkring, og skogen fortærte mer folk enn sverdet den dagen.
9 Ved et tilfelle ble Absalom oppdaget av Davids menn. Han var kommet ridende på muldyret sitt, og muldyret var kommet inn under de tette greinene på en stor eik. Hodet hans satte seg fast i eika, og han ble hengende mellom himmel og jord. For muldyret han satt på, sprang videre.